Mølen

For et par uker siden gikk ferden til Mølen...dvs kyststien rett utenfor Stavern/Langesundfjorden. En litt grå, men allikevel deilig og vårlig lørdags ettermiddag gikk ferden sørover, før man stakk innom og besøkte venner som også bor i de trakter :) Mølen er kanskje ikke mest hundevennlig med glatte svaberg og rullestein i tusentalls, men dette så allikevel ikke ut til å være et problem for en "fjellhund" tilsynelatende litt vill og grenseløs i blandt...og som syns det var ekstra stor moro å klatre i svabergene..(Men dog en smule skeptisk matmor som var redd for knekte bein og u name it på kjære voffen sin...) Noengang er det som jeg lurer på om den hunden har noe som helst sperre... her om dagen presterte nemlig både Marco og Ask å RAMLE uti ei elv(!) og bli klissblaute begge to etter å ELLEVILLT ha løpt hakk i hæl etter hverandre. Såpass uregjerlig var det å komme seg opp at jeg måtte ta tak i sela til Ask å regelrett dra han opp- mens Marco kravla seg opp for egen maskin....



Grave-grave-grave...how boooring..jeg trenger en JOBB



Tradisjon tro begynner FLÅTTEN atter engang å gjøre sin entré nær den norske kyst og grønne skoger. Ikke særlig moro å kombinere den lille djevelskapen med en hund som elsker å gå spor og felt samtidig som han klør som et uvær av Expoten...som også har vist seg være den eneste tingen i heeele denne verden Marco reagerer på. Derfor ble månedene fra februar til nå ivrig brukt til feltsøk..men har av-tilsynelatende-naturlige årsaker dabbet av nå. Det er IKKE moro når resultatet blir en vovve full av flåttebitt i ansiktet... Enn så lenge spaner vi etter annen flåttemedisin som er dugande..



Myyyyyyseeee... LITT for mange søvnløse timer+ lett motvind...

Vårens vakreste eventyr...:o)

TJOHOOO! Frislipp! Ingenting i heeele verden er vel deiligere enn å løpe løs på beachen sammen med kompisene sine...

Usikker på hvem som ligner MEST på en ulv...;o)

Det er VÅR, og da må en selvsagt benytte de bademulighetene man har...her skal vasses og bades..!

Våren banker på...

Man skulle ikke tro at Ulva snart runder 11 år. Sjelden har jeg sett makan til aktiv og ivrig jente, og bånn ærlig så ser jeg heldigvs heller ingen særlig forskjell på formen hennes fra hennes yngre dager..Og like søt det er hun, godjenta mi!

Vi skriver begnnelsen av mars. Våren banker på døra...sola stikker frem og varmer deilig på nesetippen mens tempen tipper gjenkallelige 10+ for så å skape varmerekord så langt dette året...takrenner drypper lystig og snøen er iferd med å forvinne for godt rundt hushjørnet.. Tja, hva er vel bedre da enn å i vane tro stikke av til fjells for å gjenskape... akkurat...vinterfølelsen?! (Men når det er sagt er nok våren akkurat den årtida jeg liker best...!) And so it was ... Med bil nedlesset med et tonn equipment for å tilfredsstille ymse utendørs- og innendørs-behov gikk ferden gikk ikke heller uventet til Vinje, og hundenes paradis på denne jord. Ingen tvil om at våre besøk her er en sikker vinner skal en tro hundenes ivrige bjeff (les :øredøvende med en viss Blackie i ledelsen..) i det vi svinger inn til hasciendaen hvor Casa del Traume fremdeles står i all din prakt siden forrige besøk så altfor lenge siden.I det vi gjøre vår entré levnes vel heller ingen tvil om at det har blitt noen mndr (les ca et halvt år) siden sist.. En finfin overraskelse i form av et kjøleskap som har bestemt seg for at ensomheten ble for stor og kjøleskapdøden tydeligvis var eneste utvei (med ditto deilige lukt) var neppe højdaren da vi stakk nesa inn forbi døra. Bevæpnet med bøtte og klut og en forrykende oppfyring i ovnen ble allikevel kvelden reddet og dagene klare for å gripes an med The Art of Simple Living,(..minus mobilt bredbånd...akk!) hundekjøring, snørekjøring på ski, oppover-,bortover- og nedoverski samt luffeturer rundt verdens fineste sandstrand...Really!

Heller ikke alle kan vel skimte av å ha en ekte schäfergutt i spannet som kjører på for full rock´n roll og som tidvis blir utvist fra det gode selskap dersom fristelsen for å rive i båndet skulle bli for stor.;) (Og kanskje den eneste hunden som nok hadde vurdert trekke spannet sitt etter tenna over Hardangervidda...) Det er noe der med jakt/gjeterinstinket som bare går totalt overboard når de andre løper foran, men i tospann går det så det suser...:o)

Og ja.. jeg har savnet blogginga..en koselig ting i grunn som før gav rom for avslapning og null stress..samt inspirasjon fra andre kjekke jenter med samme hobby.. Hvorfor det skulle være så vanskelig å følge dette opp, er jummen ikke lett å svare på..kanskje noe av grunnen var at en bevegde seg innpå andre -og særdeles tidskonsumerende- medier (les:FB...) *plystre*

Til å få tårer i øynene av...

Vinje....

Når man endelig har fått mast seg til laptop og mobilt bredbånd, kan man vel egentlig ikke skylde på at man er utilgjengelig for blogging... Derfor litt kort innpå her for å dokumentere hvor fint det var for hund og eier i VINJE... i mai...;-) Enda kortere oppsummert så har Marco fått testet fascilitetene på nærmeste hundepensjonat da vi nylig besøkte venner på Evje--tror nok det falt i smak å leke med damene hele fire dager til ende....han som "ikke" fins leken...;-) Heaven!!! (klikk på bildene for større versjon)

Topptur til Blefjell...igjen

Rettere sagt... Topptur til Blefjell/Bletoppen med Heltens gamle mobilkamera ettersom digitalkamera gikk fløyten og speilrefleksen ble for stor og tung å dra med seg i sekken... Ergo har vi med andre ord forklaringen på hvorfor samtlige bilder ser ut som de er noe gammelt oppgulp fra 1970-eller noe sånt..... Men, men..de gir iallefall en liten idè om fjell, sommer og sol - og en særdeles fin tur!:-)Marco... Fjellets løve...ehemm..raggete hund...Ca 1400 m.o.h
Om ikke bildekvaliteten var spesielt mye å ta av seg hatten for, så var iallefall turen uforglemmelig! Og herlig avkjølende for en stakkars velpelset "polar-schæfer"...som klatret i vei som han aldri har gått annet enn i fjellet... En som nok langt foretrekker det herlige, forfriskende klimaet til fjells enn akkurat de 25+ vi for tiden nyter her nede på "landejorda"... (Og der er jeg faktisk enig med ham!) Sukk, man skulle bare bodd en smule nærmere fjellheimen, slik at sånne turer kunne gjøres langt, laaangt oftere...!

Det er ikke med det letteste hjertet at en bare tar med seg kun én hund til fjells, men sannheten er den at både Ask og Ulva er trekkhunder så det holder...hvilket innebærer at de trekker like godt nedover fjellskrentene som oppover.. Det betyr igjen rene risikosporten for ekstremsportsutøveren som måtte befinne seg bak de i lina...*bare prøv* (Så her har far i huset en jobb med å pelle av dem akkurat det.. ) Det gikk til nød før med bare Ulva, men det har også skjedd at vi har måtte bære(!) henne ned fra fjellet..spesielt om hun har fått øye på sau... Et sikkert priceless syn det også...! Fenomenal utsikt fra toppen - og flere og bedre bilder fra forrige (topp)turer ligger her og her! (klikk link)

Begge har som polare raser flest et altfor godt utviklet jaktinstinkt så av den grunn kan vi heller aldri ha de løse på fjellet. (Selv om far i huset sikkert ikke hadde hatt noe imot å få fylt opp fryseren med det dusinet med ryper vi spaserte rett på- på vår vei oppover fjellsia.)

Andre serverdigheter som vi møtte på vår vei nedover, var et helt infanteri av løse Dachshunder (vel..6-7 stk iallefall..) som voktet reviret sitt (les:teltet!) med hud og hår og som kom løpende sinna som et uvær imot oss på sine små, korte ben.. Hva er nå oddsen for å oppleve akkurat DET ...på fjellet?! Joda, de fikk "grei beskjed" av en viss Marco,(i bånd) og spredt ble de for alle vinder utover fjellheimen, med en skrikende eier etter seg...som forhåpentligvis ikke løper rundt i fjellheimen og leter fremdeles... (Kanskje "koppla hunden" next time?!) "Det blæs no på toppan".. Se så..t.o.m blogginnehaver var med på turen.... (I know - det eksisterer vel knapt et bilde av meg her inne!)
 

Beautiful Day

Sol fra skyfri himmel, 5-6 g i lufta, noen km gange opp- og innover skogen dekt i høstfarger, knitrende bål med inntak av varm drikke og mat (derav store mengder sjokolade hos visse personer, he he) og ikke minst: selskap av gode venner.

Kort oppsummert :essensen av dagen i dag... som må sies å ha vært svært så vellykket! Vi kom oss heller ikke hjem før mørket seg inn over skogskanten, og det var tid for å dra frem hodelyktene. ("Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur - og ingen ville hjem!". Neste gang blir det vel overnatting..?!;) Og utover dette har vi hatt flere hyggelige oppmøter i lag med venner og aspiring hundefolk. Marco har videre gått sitt første spor lagt av "fremmede".(dvs der den fremmede faktisk var klar over at han ble gått spor etter...ref. mine tidligere "polakk-spor"... ;)

Bank i bordet, han sviktet virkelig ikke og plukket også med seg samtlige pinner! Må innrømmes at jeg var litt spent før vi forsvant uti skogen...det blåste nemlig fra samtlige vindretninger og jeg tenkte bare at: herregud, det er jo så typisk når man endelig skal vise seg frem... Men etter sporoppsøk bar nesa rett i bakken, den. Og med Marco etterfulgt av fire stk kandidater på rekke og rad, gikk gullgutten både ett og to spor før vi gav oss. Og han kunne garantert gått fler, for er det noe den gutten virkelig elsker så er det å få jobbe, jobbe og jobbe! Alltid våken, alltid klar - og man må nesten dra han med seg hjem! Og det er så moro å se han in action også....det lyyyyyser formelig lykke av gutten lange veier!
At han før sporoppsøket attpåtil trekker som en hest i lina og durer rett forbi, og ikke engang bryr seg om å hilse på "favoritt-onkel" (farbror) som står rett ved bildøra, sier vel også sitt!;) Vinterepler - det gror enda i hagen...
Så da har vi fått testet den biten - veit jo at det er hunder som blir såpass preget av å kun gå spor lagt av eier, at de ikke viser interesse for noe annet. Og sånn var det ikke - virkelig ikke. Og i grunnen følte jeg meg vel nokså trygg på at det ikke var tilfelle her! Veit jo at jeg har en himla bra hund!;)

Videre har vi også gått 600 m lange spor i ulendt/delvis beferdet terreng. Og spor-utholdenheten er stor den. Men ved et tilfelle snudde karen seg , tittet på meg og lurte vel på om det skulle være sååå langt mellom spor-pinnene.. "Er det virkelig ikke fler her jeg burde finne??" Det han derimot etterhvert faktisk også markerte på var mine nøkler som hadde ramlet utav lomma mi da jeg la sporet....! Han ble stående å snuse og ville bare ikke gå videre, og jeg visste godt det ikke lå noe sporpinner der..
Så galt kan man ta.. I neste øyeblik står han der med nøkkelknippa i kjeften! Og hvordan skulle så jeg kommet meg hjem uten sporhunden min da - uten bilnøkler - mange kilometer hjemmefra som vi var!?

Vel, nok skryt! ;)Høsten er iallefall min klare favorittid mht hundetrening - hvor spor nå er den klare vinner.(Kjekt å variere treningen iallefall!) Man må benytte seg av sånne fine dager som det er nå...
Litt lur Ulva, myser på stokken til Marco...."Den skal jeg ha"...!
NOT SO BEAUTIFUL DAY: At ikke alle hunder (eller eiere!) er like bra i hodet sitt - kan vel være en heeelt annen sak...! Jepp, vi har vært i konfrontasjon med den samme helvetes airedale terrieren som yppet seg for et par uker siden. Denne gangen var vi på tur i skogen; Marco festet i sele og line og belte rundt livet mitt. Og før vi aner ordet av det er den jævla hunden rett opp i trynet på oss - glefsende etter halsen på Marco så fråden stod utav munnen! Jeg hadde virkelig ingen sjanser for å få skremt den, såpass langt inn i "rød-sona" var den da den gikk til frontal-angrep på Marco. Og selvsagt var jeg også svært lite interessert i alvorlige bitt skader - og hadde intet valg annet enn å lange ut med et velplassert spark for å få vekk udyret! (Takk for solide legger-legger som det muligens ser ut som man har sparket fotball OG kjørt profesjonell utfor med hele ens liv! Tror allikevel jeg skal være glad for de - og at de kom til nytte i en ikke akkurat drømme-situasjon! ) Jeg går virkelig ikke inn med henda på hunder som er inni angreps-modus . Det sier seg selv at det videre er praktisk talt en umulig kombinasjone samtidig som man prøver å holde sin egen hund som fremdeles er i bånd. Og selvsagt vil forsvare seg den også!

Det merkelige var jo at da eier endelig dukket opp, ble hun stående der ti meter unna og torde ikke engang gripe inn! Tør jeg si jeg var forbannet? Det kokte mildt sagt under topplokket da jeg kommanderte henne til å se å få den jæ--hunden i bånd. Men nei... Da den endelig pauset mellom angrepene etter det tydelig velplasserte sparket, kom endelig mannen til unnsetning. Gad vite hvor han i mellomtiden hadde stått gjemt mellom trærne?!

Hva er det med enkelte hundeeiere? Og hvorfor skal man på død og liv ha løs hunder som er aggressive mot andre? (Eiers svar: det er ikke så mange som går turer her. Right! Bygdas mest populære turområde...!) Og hvorfor har en i det hele tatt hund når man ikke engang tør gripe inn? Gang etter gang? Jeg bryr meg filla i at overnevnte hund selv hadde blitt angrepet av hunder en gang i tidenes morgen og derav i sin tid ble aggressiv- det gir eierne ingen rett -whatsoever- til å ikke ta ansvar slik at sirkelen bare fortsetter og eventuelle andre hunder blir angrepet, full av bittskader og ødelagt i hodet de også!

Nå ble jo heldigvis ikke dette utfallet her. Marco er heldivis en stødig kar i topplokket og har heldigvis evnen til å kjapt skake av seg ubehageligheter - og takk og lov for det! Byturen dagen etter der vi passerte flere hunder var som den pleier. Men jeg føler meg så forbannet maktesløs når andre eiere ikke tar ansvar for dyra sine, og andre, uskyldige hunder (og eiere) ender med å måtte svi for dette. (Nå altså for andre gang!) Man blir gående på "tå-hev" og kikke til høyre og venstre.. Når blir neste gang dette skjer - og hvor kan man i det hele tatt ferdes trygt?? At det ikke ble bittskader denne gangen var virkelig bare pur flaks...(og litt kan man vel denne gangen også takke den tykke gode pelsen til gullgutten!) Men jeg undres - og det er ingen god følelse.

"Beautiful Day": U2

Seven Days to the Wolves...

"Northern Lights over lighted teepees", Yellowknife, Canada... Pretty!!

Det nydelige høstværet ser ut til å fortsette - og El Ninjo-or whatever-et-eller-annet-sted ut i Atlanteren ser ut til å yte hva den har lovet. Noe jeg forsåvidt lenge inderlig håpte på etter den relativt lusne sommeren man nå kan se tilbake på.

Og hva bedriver man så f.eks lørdagskvelder med - unge, urbane og vitale som man er?(!;) Fest og spill?! Hm... Hundegal som man definitivt er så har vel diverse andre lørdagskvelder forsåvidt også vært benyttet i hundetreningens øyemed. Men akkurat denne kvelden bestemte mor og far i huset seg for å ganske enkelt pakke sekken og siktet seg inn på skogsvandring i nærliggende områder. En av disse typisk "plutselige innskytelsene" og babling "om å ta vare på dagene"..og kveldene likeså...

Som sagt så gjort... Ca 15 km med trasking på to- og firbeinte, ble det...

Og hvilken nydelig kveld det også ble!! Stjerneklart og vakkert, mens kaffekjelen ble glo'varm og pølsene fikk brenne i fred på bålet...(...Her snakker vi ikke om å steke mat på glør..mannen forlanger flammer-og det skal være enorme flammer!! Slik at hele byen ikke kan unngå å se at far i huset er ute på tur en lørdag kveld! Prøv å forklar ham "the right way of cooking", liksom...*plystre*... )

Og stjerneklart og vakkert fortsatte det vel stort sett med å være innen vi rakk hjem i 12-01 tiden om natta. Det viste seg jo etterhvert at far kun hadde pakket ned kun ett stk hodelykt. Frustrasjon? Hm, ja...prøv å jogge etter hverandre ned steinurer i det tjukkeste mørke med kun den ene lykta...samtidig som hundene går foran koblet til magebeltet og trekker det de makter, he he... Ikke fritt fram for at man tryna en gang eller to...;) Lekeslossing er imidlertid gøy! "Uæææh! Careful now med mitt vakre ytre, Ulvamor..!"

Uansett: jeg er iallefall "determined" om at, til tross for at jeg er verdens største frysepinne, nå skal hive meg i kast med utelivets gleder (bokstavelig talt!) og overnatte mer i det fri! I promise! Vinter-soveposen er bestilt-og "spenstig" som man er må jeg vel røpe at det er av extreme-varianten. Ikke fordi jeg noensinne satser på overnatting om vinteren, (...nei, gud forby) men simpelthen fordi de er de eneste som funker for denne dama om sommeren såvel som om høsten (Heltens vintersovepose er utprøvd-og til tross for mas om overtaglese var det tydeligvis svært lite aktuelt fra hans side.. Derimot overnatter jo faktisk han ute om vinteren...)

Ytterligere et par lange skogsturer har siden blitt avviklet denne uka. Og hundene har vært mer enn nok fornøyde! Marco er i likhet med Ulva blitt storveis flink på å slappe av når vi raster - leker med seg sjøl og knasker pinner så det står etter. Og det er jo greitt, det! Nå var han jo forsåvidt heldig nok med utbyttet av turen, da han fikk lov til å spore ca én km med ku-spor(!) Dyp og fin nese der ja, he he he... Mens Ulva som tydelig var hellig overbevist om at dette måtte være sau (vi så de ikke) pga velkjent bjelle-klang i øst og vest- simpelthen måtte bæres ned! Hun trakk som en tulling, og far ble oppriktig drittlei.... Hun er forbaska sterk (og sta!), den lille ulven vår! Marco henger seg på bakfoten...som ulver flest når de nedlegger byttet, vil jeg jo tro?! Ulvas pels? He he, forsåvidt lik en vorsteher i disse dager pga utstrakt røyting...

Selvsagt har gull-gutten fått lov til å gå et par ordentlige spor eller tre i tillegg. Det vanlige opplegget: parkere bil, gå lengst mulig utav syne for så å tråkke opp spor, for til slutt å manøvrere hunden utav bilen og i motsatt retning med tur i sikte, slik at sporet kan få sette seg en times tid...

Veldig "lett" når Marco tar sporoppsøket rett fra bildøra og haler frenetisk i lina i retning sporet...!

I det jeg nå sist gang skal til å ta Marco utav bilen, kommer plutselig en Airedale Terrier (tror jeg de heter-litt større med "permanentert" pels) løpende fra intet i full fres rett i mot oss. Dette skulle vise seg å være en skikkelig suring; knurret og glefset og var - av alle ting i hele verden -på vei inn i angrep. Og Marco vet jo samtidig å passe på bilen/reviret sitt, han - så selvsagt stod han på sitt og besvarte utfallet til den andre hunden mens jeg stod å niholdt ham i båndet! (Men han springer derimot ikke bort til andre hunders eiendommer/revir eller biler for å pøble - det bryr han seg jo bare ikke om!") Omsider fikk jeg heldigvis kommandert han inn i buret igjen. Farsken, så lei man kan bli av folk som bare slipper løs hundene sine og ikke tar ansvar! Og toppen av kransekaka er jo når man ikke engang ser trynet av eieren!Dirrty! Litt dirty ulve-tricks under utprøving - sjekk Ulva gape over Marcos labber...

Etter endt opptrinn enset jeg den andre delen av "ekvipasjen" i det fjerne - en dame som så ut til å bry seg midt i panna, der hun var på vei i full galopp i retning skogen på andre sida(!) Noe småsur (naturlig nok!) ropte jeg på henne for å underrette at villdyret var løs, samtidig som man naturlig nok ytret ønske om at hun også burde vurdere koble hunden. (Er jo tross alt også andre husdyr i området-som sau og kyr) Og gjerne begge hundene sine... ( Joda, hun hadde nemlig enda en løs hund...av typen rottweiler, løpende rundt beina der hun for døve ører fortsatte "powerwalke" avgårde i motsatt retning.)

No reaction -whatsoever! Snakk om å ta ansvar...

Siden har vi hatt et par turer bort på fotballbanen og trent litt lydighet - og den mørke kandidaten i buret bak i bilen kakler jo alltid som reneste (særdeles høylytte)høna (og bjeffer nok tildels også...) hele veien til banen .. Han har vel lenge kunnet alle rutene til skogen -eller hvor det enn er vi bruker trene. Å påstå han er ivrig er vel en underdrivelse... Han er mildt sagt overykkelig!!

Jepp, nå er det to stykker her som hopper ivrig rundt og er klare for trening. Det er trekketur på sykkel på menyen i dag. Heldig er man iallefall som har så ivrige og treningsglade hunder!

Ukens höjdare: Etter ca 5 000 ørkesløst kjedelige episoder med "Familien Knurrhår", har Animal Planet begynt vise K9-dogs on TV!! Jipppi-jeiiii! Endelig noe interessant å se på, sier nå jeg!

...Og da Photosession'en var over kom dette (førerløse? he he) flyet seilende inn over hustaket... Lurer fremdeles på den laserstrålen under, jeg... ?

"Seven Days To The Wolwes": Nightwish

Ramble On...

Grand Teton, Yellowstone Nasjonalpark, WY

(A touch of) INDIAN SUMMER: Akkurat i det en var blitt vant til kjøligere dager og ditto innpakning i klesveien, ser det ut som sommeren banker på døra for et siste krampetrekk.. Tror du ikke tempen viste seg være +37 i solveggen utforbi her da jeg overmodig åpnet døra her i formidddag iført ullgenseren? Kan vel si jeg kom meg raskt inn for klesbytte, mens Marco gjødde som besatt fordi han umiddelbart ikke kom seg ut allikevel..til Ulva som stod klar og ventet ved hundegården.(!)

Vi skriver midtveis i uka allerede, og nok en uke er atter tilbakelagt uten altfor mye oppsummering her inne på bloggen..Far og Ulva tilbragte forrige helg på fjellet og har hatt det kjempefint der med muligheter for turer, trekking på sykkel og fisking... I mellomtiden var vaktmesteren og jeg avskrevet med å være "home-alone". Og det med bil med totalt resignert batteri... Passet jo særdeles dårlig det, jeg som faktisk hadde store planer for glunten.. Så da ble det lydighets-trening her hjemme (*Kjappeste dekken/liggen jeg har sett under marsj!*) og miljøtrening rundt bygda...(*Bank i bordet ikke et eneste boff på andre hann-hunder!*)

Ja ja, jeg kan jo forøvrig bare tørt konstatere at det nok ikke er så mange som kan prestere å komme seg usett inn i residensen her iallefall...Vaktholdet kan nok neppe klages på...;)

Anyways, litt av siste tidens "begivenheter" på hundefronten:

SPOR: Eeendelig har det blitt tid til litt sporing med den velpelsede unge, mørke herren i huset! Og når tiden var slagen for det, fant også mor ut at hun ville prøve seg på et spor av den mer lengre varianten.. Så til skogs bar det og undertegnede skrittet flittig opp minst 700 meter med skogsspor, vinkler etc så schäfergutt skulle få noe å bryne topplokket med. Mens sporet fikk satt seg ble en litt lengre tur i nærliggende terreng avviklet.. Dvs. litt strevsomt var det vel, ettersom en alltid våken og beredt ung mann skrudde nesa inn på sporoppsøk fra grusveien hvor nevnte tur skulle finne sted. Så da var det bare å holde fast til de "verste" god-duftene var vel passert. (Men ikke tro at han IKKE hadde glemt det ved retur til bilen..samme overivrige draginga i selen. Og han fikk i allefall ikke lov å være løs, for da vet jeg en som hadde rast avgårde i rakettfart med sporet i sikte!) Vel tilbake til bilen ble han satt på sporoppsøket, og ivrig som han var snurret han rundt litt før han fikk satt seg ordentlig på sporet. Da gikk han så det grein! Fremdeles er det vel en som har det litt travelt i løypa, men gudforby: han misser jo knapt en eneste pinne, den gutten!:) Og selvsagt ikke slutt-apporten heller...(Ja, jeg planta kongen allikevel..) Fornøyd hund og fornøyd mor! Når sant skal sies ble også sporet krysset av en ukjent antall bær- og sopp-plukkere på utflukt, så litt forstyrrelser ble det jo:) Det tar vi som et bonus!
...Og da undertegnede, til sin store glede, registrerte at nevnte sporterreng også var proppfullt av store, fine blåbær, var det bare å raske frem bær-plukkern fra koffertlokket og begi seg i gang med VM i blåbær-plukking. 5 kg ble ialt rasket frem fra sidemenyen -på i underkant av en time. Dette mens far -riktignok noe makelig anlagt hva bærplukking angår - hadde resignert til bilen og musikk på spillern. Det er vel en underdrivelse å si at jeg ikke hadde blåbær fra øyebryna og ned; kort sagt over hele meg da oppdrag "fylle frysern med bær" var vel unnagjort-og antioksydanter og smoothies for en hel vinter sikret! (Vel, noen mndr iallefall! Jeg har fått dilla på smoothies!)
SØK! Søkstrening! Hadde tenkt jeg skulle følge prinsippet til Järverud og ikke trene mer (felt)søk nå mens vi var igang med spor igjen. (Dette for at han skal bli enda bedre på det han gjør - har iallfall forstått det sånn at det kan lønne seg å ikke "blande" for mye med søk OG spor i "startfasen")

Siden Brukshundklubben etter min mening er litt dårlig plassert på kartet (..Iallefall i henhold til hvor jeg bor...) kan man jo allikevel øyne mulighetene i enhver situasjon-hvilket gjenspeiler det faktum at man har tatt i bruk deler av herrens venneflokk i hundetreningens øyemed. ;)Strategisk nok har jeg etter noen morsomme turer, hvor iallefall humor har vært vel så selvskreven som mosjonen, riktig elget meg innpå... (Tro meg, det er noe helt "eget" å være med "Gutta på tur"...!)

Og sant å si så fikk vi til en søkstrening med Marco som virkelig sa pang! Vi kjørte tre stk oppsøk med ca 100 meter ut i tjukkeste skogen, uten påvirkning. Hver og en av oss gikk i tur og orden ut og gjemte oss mens Marco ble ført bak ei hytte så han "ikke fikk med seg opptrinnet". Var jo litt spent siden han ikke virker sååå kjeeempeinteressert i "fremmede". Så feil kan man ta - gutten løp som en kanon ut fra "midtlinja", tok resolutt overvær og løp rett på figurant. (To av oss godt gjemt bak noe trær, mens jeg hadde lagt meg i ei grop (!)bak noen trær...) Han var dyktig - drev ikke å støtet, men satt (og stod vel ved et tilfelle) ca en meter ifra figurant og gav halsmelding. Kunne jo kjørt på med flere slag siden han jo virker elske denne formen for trening,(i likhet med alle typer trening, egentlig!) men sluttet mens leken var god. Det er gutten til moooor, det!På turen vår påtraff vi denne karen-dvs Marco fant (og skremte..ehemm) den. Vår gode (og vel så gale..) venn øynet straks muligheten i situasjonen og kom med "gode" forslag om å anskaffe seg en orrhane-hatt til bruk når han skulle i butikken å handle(!)..Ikke at jeg noensinne har sett en... men jeg kan faktisk levende godt forestille meg synet! Ha ha ha!
BORN TO RUN! .. Apropos løping..Mor i huset har funnet ut at formen kunne vært bedre - Gad vite hva som rørte seg under topplokket. Hvorvidt det egentlig var et øyeblikk av pur overmot iblandet nostalgi, og håp om å bli presis like flittig med jogginga som man engang i tidenes morgen vitterlig var.. Glansdager som riktignok passerte for sånn ca 20 år siden, og ditto 20 kilo siden...vil jeg jo også tro...! Iallefall har disse mer eller mindre veldokumenterte unnskyldningene for ikke å jogge i årtider nå ligget smørt utpå en som en tykt lag... (Men litt hjelper det jo på samvittigheten at man (mer eller mindre frivillig?) power-walker hunder og klatrer pittelitt fjell innimellom...)

Anyways, løpetur ble det... Og gjett om jeg følte meg flinkis der jeg hadde sett meg ut en litt vel mørk kveld da startskuddet skulle gå...sånn at man ikke risikerte vekke altfor mye oppsikt... Jommen sa jeg smør..i det jeg runder hjørnet skimtet jeg en liten herremann på ca 10-12, med capsen på snei som står og iakttar "strandet hval på løpetur"... "HOPPLA- HOPPLA", hører jeg høyt og tydelig i det jeg passerer... Visste ikke om jeg skulle le eller gråte...Ha ha ha! Unger kan jummen få det sagt! Kanskje på tide å snøre inn litt her og der og få opp dampen?!:)

Untill next time: Hoppla!:)

"Ramble On": Led Zeppelin