Lost Highway

Ja dagan dæm går no… og mens dagene sakte men sikkert blir "pittelitt" kortere og været innimellom noe kjøligere, kan man bare konstatere at også denne sommeren er på hell. Tiden har helt klart ikke blitt benyttet mest foran skjermen: det er bare å få med seg det lyset man kan få utendørs og prøve å aktivisere seg selv og hunder sånn noenlunde når tid og bedre dager er der...!
Ferien ble derfor atter en gang lagt til Telemark; det høver seg bedre med friluftsferie og fjell når man tross alt har to aktive brukshunder i hus...

Det føles som større deler av sommeren også har vært viet musikk og en reise tilbake til det glade 80 tall. Sammen med et femsifret antall mennesker gikk en vel 20 år gammel drøm(iallefall for midt vedkommende!)i oppfyllelse en kveld i midten av juni.
Drømmen startet det året jeg var utvekslingelev i USA. Jeg kan ennå minnes det hele; OG det lange, mørke håret hadde ennå ikke fått seg en alvorlig omgang med hverken sur- ,alkalisk eller rot(!!!)permanent. Jeg var 16, og sammen med min "sister" Melissa og min venninne Cheryl -på besøk fra Minnesota- rulla vi nedover highway'en med musikken på full guff i "mom and dads'" gamle Buick. Skoleåret var nettopp startet og det meste dreide seg om å prøve å prate engelsk "the american way",(man skulle da integreres) gedigne shoppingmalls og klær og ikke minst kikke på gutter! Hvilken rekkefølge det hele foregikk kom an på dagsformen, men i bunn og grunn følte jeg meg vel litt sånn "Runaway".. (Ok..lyden i klippet er visst bedre enn kvaliteten på videoen) Et helt Atlanterhav skilte meg og mine kjære der hjemme - men ingen grunn til å savne de; jeg hadde det allikevel så altfor godt med et FUNN av en vertsfamilie. Med vinduene nede - og tre veeldig (u)modne jenter som sammen hyylte "Ohhh,she's a liiiittle runnnawayy!!" .....Could it be better?!

Etterhvert har det vel blitt mindre hårspray både på meg og gutta i Bon Jovi ..men med 30 000 medvokalister på Ullevål var jeg allikevel atter en gang 16 år.... Publikummet på denne konserten var forsåvidt spredt hva årgang måtte defineres. Alt fra unger på konsert med mamma og pappa til rockehelter en del år eldre enn meg...(!) Noen ladies kan vel også sies å praktisk talt ha spasert rett utfra 80 tallet og inn på arenaen iført boots og trange skinnskjørt...Men shit, det er kult at noen tør..!

Det runger bra når såpass mange er samlet på en konsert; og med "You Give Love A Bad Name" våknet også de fleste! "Bed Of Roses" fikk en antakelse av mer betydningsfull dimensjon når 30 000 korer - og "Aaaaalwaaays"fikk definitivt samtlige tilstedeværende jentene til å iallefall delta på refrenget! "It's My Life", "Bad Medicine" og "Keep The Faith" rocka som de aldri før har gjort - og det ulltimate klimaks måtte vel være når "Living On A Prayer" og "Runaway" stod på agendaen=verdensrekord i allsangrock.. og nok en gang en rimelig hes undertegnende.. Hvilken lykke.. Det fikk i gunnen det å være 16 for alltid til å virke som en svært, svært smart idé....!

Men min drøm er iallefall endelig oppfylt og med et smil om munnen kan jeg bare konstatere at Jon Bon Jovi's stemme, gitarriffene til Richie Sambora og diverse låter for "Always" er udødeliggjort innlullet i en stemning man også bare kan la seg imponere over...

Gamle helter dør aldri!

..................Da var det bare å finne Highway'en home blandt de 30 000 andre som også skulle med trikken.....

Bon Jovi, Lost Highway Tour

18. juni, 2008, Ullevaal stadion

Publikum: ca 30 000

*En liten stemningsrapport fra Ullevaal med video:

Bon Jovi (Det er selvsagt meg han kaller Babe, hehe..)

Jon Bon Jovi - vokalist, gitar, piano, munnspill (1983–)
Richie Sambora - gitar, vokal, talkbox (1983–)
Tico Torres - trommer, perkusjon (1983–)
David Bryan - keyboard, vokal (1983–)

med turnemedlemmer:
Hugh McDonald - bass, vokal (1994–)
Bobby Bandiera - gitar (2003–) (turnemedlem)
Lorenza Ponce - fiolin (2006–) (turnemedlem)
Kurt Johnston - Hawaii-gitar (2006–) (turnemedlem

"Lost Highway" : Bon Jovi, 2007