STILL OF THE NIGHT!

Dette hadde jeg ventet på leeenge! Torsdag forrige uke var det duket for konsert med selveste Whitesnake! Et band som jeg mer eller mindre vokste opp med på det glade 80-tall og som jeg alltid har vært stor fan av. Det er vel ikke å stikke under en stol at jeg vil påstå at mye av den beste musikken ble laget allerede den gang. Det var alltid en fryd å stikke ned i platesjappa hver fredag etter skoletid for å sjekke om det var no mer en kunne utvide samlinga med. Det var tider det.....Permanent i håret (som av den grunn aldri ble riiiiktig langt nok pga "permen" som hadde en stygg tendens til at håret krympet en smule etter endt prosedyre) naglbelte, slitte jeans og musikken som aldri kunne bli høy nok...selv ikke på kassett-spillern(!) i bilen, hehe...

...Også ikke minst tror jeg de fleste kandidtatene rundt meg inne på Sentrum Scene også hadde sine glansdager rundt de tider; gutter og jenter i sin beste alder med eller uten gråstenk i håret… Ready to Rock!
Forventningene var skyhøye da vi stod i kø inn til Sentrum scene. Såpass høye at jeg i grunnen var redd for å bli skuffa…ville jo være typisk meg det…Meeen det var det nok INGEN grunn til.

Det har gått noen år siden siste konsert vi var på (nærmere sagt Iron Maiden i -03)– dog har jeg aldri vært heldig nok til å få med meg selveste Whitesnake. Som nordboer i fra Tromsø måtte en i de dager bare pent avfinne seg med at det var til Drammenshallen alle de store gruppene dro – noe heldiggrisen av min mann har dratt stor nytte av opp gjennom tidene som ivrig, langhåra knuffer up stage…OG den eminente evnen til å alltid greie få seg en back-stage pass. Humm! Sjalu jeg?! Neida, jeg skulle så visst ikke hatt så veldig mye i mot å få hilst på Coverdale og co....selv ikke den dag i dag, he he.

Og FOR en kveld dette ble!!! I det lyset ble dimmet, spoten ble rettet mot Coverdale og co som trådte inn på scenen mens gitarriffene og bassen dundret gjennom kroppen…var konserten i gang med et PANG med låta "Best Years" fra siste album. David Coverdal leverte 1000% all the way og har fortsatt en stemmeprakt det står solid respekt av – Jeg er overbevist om at han fortsatt er i en ypperste-klasse for seg i lag med bl.a Ronnie James Dio. Selv om bandet ikke er intakt slik det var den gang i mine ”hay-days” så var det definitivt et band som leverte vel så godt - om ikke enda bedre!
Doug Aldrich og Reb Beach tro til med gitarsoloer så ståpelsen formelig stod nedover ryggen, og trommis Chris Frazier løftet også taket himmelhøyt da han slapp til med en durabelig trommesolo. Allsangfaktoren underveis var også definitivt total. Ikke minst relativt godt representert med undertegnede…*rødme*..som til tider tok fullstendig av og som atter var 20 år igjen!! Taket løftet seg om mulig enda mer under "Here I go Again" og publikumsvolumet var definitivt ikke mye lavere under "Ain't no love in the heart of the city". Låter som vekker minner til liv og hvorpå tiden totalt hviskes ut….
OG hvorfor i all verden skal man sitte under en rockekonsert av de store – det er beint sagt ikke mulig,det!!! …Allikevel har jeg sjelden blitt såå svett av å sitte/hoppe under en konsert….for ikke å snakke om hes! Jeg gliste hele veien til "BURN"! Men neste gang skal jeg ut på gulvet å rocke - you bet'cha!

Nei, rocken har ingen aldersgrense i alle fall – minnene om en festaften av de svært, svært sjeldne vil være der for alltid. Det er noe spesielt med sånne konserter; når man står og rocker og synger i lag med folk en knapt nok kjenner...Klapper hverandre på skuldra mens en ljomer og gliser fra øre til øre…
..Og som noen så vel uttalte det: ”Etter Whitesnake-konserten kan jeg dø som en lykkelig mann”…hehe!

Jeg tror ennå ikke det er sant at jeg har vært så heldig å få oppleve et band som har skrevet seg så totalt inn i musikkhistorien—som presterer og leverer såpass stort (..også nytt materiale) den dag i dag- at de igjen kan hevde seg på rocke-tronen! I en verden der mye av musikken er basert på gamle coverlåter i ny drakt er det ingenting som slår gode, gamle rockere!

….og som Coverdale avlsuttet konserten med: Be happy..don’t let anyone let you down….! For en mann! Jeg bøyer meg i respekt..........

Til sist; litt mimring fra You Tube: Whitesnake

Og et lite utvalg av mine egne favoritter. Her fra den helt MAGISKE DVD'en fra Hammersmith stadion, London - garantert intet mindre stemning på Sentrum Scene!!

*Judgement Day

*Don't break My Heart

*Still Of The Night

*Cryin' In The Rain I og part II fra DVD

*Burn

*Is This Love (from the old days..)

*Gjør oppmerksom på at alle bilder er lastet ned fra Internett - desverre er det ikke Whitesnake som står i bakgården min..! * (Pictures downloaded from Internet.)

12 juni 2008. Sentrum Scene
Publikum: Stappfullt!

Låter som ble spilt::

• Best Years
• Fool for your lovin
• Can you hear the wind blow
• All I want All I need
• Love ain’t no stranger
• Lay down your love
• Deeper the love
• Is this love
• A fool in love
• Ain’t gonna cry
• Ain't no Love
• Give me all Your love
• Here I go again
• Still of the night
• Burn
  

David Coverdale - vokal

Dough Aldrich- gitar

Reb Beach – gitar

Uriah Duffy – bass

Chris Frazier. – trommer

Timothy Drury – keyboard

"Still Of The Night" : Whitesnake, 1987

Back In The Saddle

I grell kontrast til i dag, må vel gårsdagen sies å være adskillig mer av det innbydende slaget, med sol og blå himmel.....Etter konstant uling i godt og vel ei hel uke i trekk fra tispe med løpetid på gang, tok far i huset med Husky-jenta vår med på overnattingstur i marka. Vært på Gooba og bydd og fått tak i lavo - noe som umiddelbart måtte testes ut. Rimelig trøtt i "aue-baillan" fulgte vi med på slepet inn i marka og hadde bål og koste oss. Seinere på kvelden returnerte jeg med Marco til en noe mer lukrativ "lavvo" (heimen) med utsikter til nytt Kamille i posten, fyr på peisen og en iskald Pepsi max på bordet. Det blir for mye ståhei med tispe med løpetid og en ung herremann som øyensynlig er i ferd med å finne ut av "livets gleder"..Desuten er det vel ikke å stikke under en stol at mor i huset er en SANN frysepinn når det gjelder å overnatte ute om vintern - selv med lavobrenner.... Brrrrrr! Der er nok gubben adskillig tøffere...

Vel, så mye for det stabile østlandske klima. I dag våknet vi opp til regn og gråvær. Selvsagt.. Med aktive hunder i hus (og ikke minst en overaktiv valp) + det faktum at jeg regelrett ikke fungerer uten et par timer ute i frisk luft og lys, er det en selvskrevnen regel at man skal ut uansett..;-) Er noen dager siden sist vi fikk gått spor med småen, så vi benyttet gråværsdagen til å legge ut spor i skogen. Hadde nettopp vært en haug av unger og herja der borte, så var litt spent på hur dette skulle gå med spor som krysset overalt. Men småen skuffa overhodet IKKE - og gikk sporet entusiastisk og i fast takt - og plukket opp alle pinnene. Så da ble det til at vi tok noen runder med det, mye ros og leking og la til slutt inn litt lydighetstrening. Glemt var iallefal ruskevær og dritt...! Intet er mer stas enn å se en hund jobbe og samhandling med hunden.

Må si jeg gjør meg mine tanker; dette er jo i likhet med Caro en hund som absolutt kunne vært brukt i tjeneste og gjort noe samfunnsmessig fornuftig. Men er nok hos meg at begrensningene ligger: for med søvnsykdommen føler jeg bare at jeg rett og slett ikke gidder alt maset rundt der alt skal foregå i A4 format. Ikke orka jeg det heller da jeg jobba flerfoldige år i vekterbranjen. Turen inn til Oslo for å trene ble for lang. Så jeg skal overhodet ikke uttale meg om at jeg har HELT reelle ambisjoner om å få han godkjent til f.eks redningshund eller annen type tjenestehund;(men jeg har jo LYST om omstendighetene normaliserer seg litt hva helsa angår!) så altfor mange legger ut om nettopp slike mål, men veldig få gjennomfører av uvisse grunner. Som mangeårig hundeeier er det noe jeg har hørt så altfor ofte. (Og egentlig er jeg vel strengt tatt litt lei av å høre det... Lurer på om det er fordi det ganke enkelt "høres så bra ut" ;vel og merke i ØYEBLIKKET når en legger ut om det...)

Så midlertidig får jeg kose meg med ting slik de er! Det er vel uansett sånn at veien blir til mens man går den, så hvem vet hva som skjer videre her i livet?! Jeg vet jo uansett at jeg har et prakteksemplar av en hund i hus - og et godt hundeliv VET jeg at han får. Nå gleder jeg meg til å begynne trekke tospann med ham til neste vinter; utrolig nok har han greidd venne seg av å bite etter skitupper - og sleda har han endelig forstått ikke er en lekesak heller...Så nå ligger han her svært så fornøyd og tar "tuppluren" sin, etter å ha fått brynt topplokket med dagens aktiviteter....

"Back In The Saddle", : Aerosmith, 1977

Summer Wine

Out West, Yellowstone Nasjonalpark,Wyoming (Tihi..her er vi ikke gamle,nei..)"The Boys" Mount Rushmore, South Dakota

Sears Tower - Chicago

Sky-Deck Sears Tower- view Chicago

Tenkte jeg ville legge ut noen bilder (under) som jeg har fått tilsendt fra min kjære venninne, Cheryl som bor i USA.... Praktfullt, ikke sant?! Iallefall for de av oss som er glad i natur og villmarksliv....Bildene over er mine egne. Scannet....hm! Besøkte selv Yellowstone Nasjonalpak for flerfoldige år siden ; den gang jeg som 14 åring tilbragte hele skoleferien sammen med venninna mi og familien hennes... Den gang ALT føltes så stort og overveldende...Bare navnet U.S.A i seg selv, flyturen over Atlanteren og innflyvning over N.Y... ferietur i van'en til familen som gikk over kontinentet til fordums plasser og byer jeg aldri kunne drømt om å noensinne få oppleve å se. ..Å møte venninna mi som jeg hadde kjent sia jeg var ni, men dog aldri truffet...
Så sinnsykt stort alt føltes når man bare var 14 år... Mange ganger tar jeg meg selv i å fundere på om NOE noensinne vil komme til å føles sånn som det gjorde den gangen... Det er ikke det at jeg på noe vis er en mismodig person, men som barn/ungdom påvirkes en så mye lettere....Ting var kort sagt overveldende!

Teton Mountain Range,Teton National Park, USA Bison/Buffalo
Svart bjørn i sikte! Ikke alle som har Bambi-tvillinger i bakgården......eller denne gjengen her!

Siden den gang har vi møttes flere ganger; dog kanskje ikke så ofte som vi kunne ønskt oss. Ei venninne som alltid vil være her for meg....through "good or bad"! Det er godt å ha slike venner... Til tross for at avstanden er stor - er den vel i og for seg for tiden ikke lengre unna enn et tastetrykk eller telefon. Men mangfoldige brev og bilder har i årenes løp krysset Atlanteren siden vi den gang som ni-åringer "fant" hverandre på baksiden av "Donald Duck" med link til en "Pen-Pal klubb" i Santa Barbara.... Det hjalp godt å ha en snill pappa som i et par år oversatte brevskrivinga mi, hvorpå jeg med sirlig penn førte engelsken ned på brevpapiret... Lite visste vi vel om at det kom til å bli spiren til et livslangt vennskap....Og også så mye mer...for i USA har jeg også en hel familie som betyr så veldig mye for meg -og som kom inn og ble en del av livet mitt da jeg påfølgende år tilbrakte et år som utvekslingsstudent i nabostaten... Så takk til foreldre som har trua på ungene sine og tør sende dem ut i den store verden... Det er virkelig minner og erfaringer for LIVET!

En liten kuriositet er at jeg og mannen min faktisk giftet oss "over there"..:-)

Chicago; en av mine favorittbyer...

"Summer Wine" : Ville Valo & Natalia Avalon, 2006 / The Corrs & Bono, 2002 (gammel cover)

You're No Different

Spor med Marco

Dagens tur gikk til sjøkanten - labbet i vei rundt ei vakker øy utforbi her. Tenkte jeg måtte legge ut noen bilder av gullklumpen. Han vokser stadig: herunder 7 mndr. Er nå vel 63 cm og veier 33 kg. Fargene hans har forandret seg mye siden 3-4 mndrs alderen;og han er i ferd med å vokse seg til en utrolig flott,mørk og vakker hund....(Selv om han også var en spesielt fin valpis!) En godt pelset bundle of joy, so to speak!

På sporet sammens med far! Her er det ingen som behøver å "sparkes" uti sporet iallefall, for her går det unna! :-) Mangler hverken på interesse eller innsatsvilje. "Forsterker" behøvs ikke i større grad, når selve forsterkeren ganske enkelt er omtrent bare det å få lov til å gå sporet i seg selv - akkurat som hos Caro. :-) Så her ulmer det av drifter iallefall. Føler omtrent at jeg må løpe etter han; begynner bli en sterk liten kar! Syns han er veldig flink til å være så liten; han plukker opp pinner (og hva ellers vi måtte finne på å legge i sporruta) så det står etter. Tror han kan bli like flink som "storebror"...det hadde jeg nesten ikke trodd. Må innrømme jeg ble veldig rørt da jeg noterte meg at han hadde sånn voldsom interesse for spor/feltsøk....allerede som 3 mndr gammel valp. Det var jo nettopp det vi ble så fascinert av når det gjaldt Caroen vår. Han var temmelig unik der, og utmerket seg tidlig selv om vi aldri konkurrerte med ham. Gode skussmål manglet det ikke på fra de i brukshundmiljøet som konkurrerte selv. (Han hadde forøvrig en far som ble Nordisk mester i spor)

Vi begynte gå de første sporene med Marco da han var 3-4 mndr. (Før den tid var det mest godbit-søk på plenen.. Og med matlysta på topp var det jo ingen sak! ) Den gang la vi ut pølsespor eller kong/ball i sluttsporet. Utover det passa jeg på å kaste fra meg votter etc i grøftekanten langs ruta vi gikk tur for å se om han var "våken" i det vi returnerte. Disse ble som regel alltid funnet igjen av en stolt liten valp!

Det var i grunnen ingen sak å få han til å begynne å ta pinnene når vi begynte med det. Nå har vi lagt inn noen vinkler og varierer terrenget noe; noe er jo mer avansert å gå på enn annet. Når den tid kommer går han vel asfaltspor han også, som Caro gjorde den gang. Jeg må innrømme at jeg er veldig stolt av småen, altså. Men med de linjene/stamtavla han har så har han jo mye å slektes på! (Skydshundlinjer/spor/søk/IPO)
Ser han vel knapt nok herunder på bildet i den mørke skogen; men er her i ferd med å ta opp sporpinnen...:

Nye, fiiiine tenner har jeg også fått!


Se så nydelige farger jeg har fått! Mon tro om han har fått litt av fargene til farfar Task..?!

"You're No Different" : Ozzy Osbourne, 1983

River Deep - Mountain High!

Da var det igjen snart tid for årets første tur i slalåmbakkene på fjellet.. Med fjorårets tur friskt i minnet; en solfylt vinterdag med glitrende føre… Den ca min 5te i hele mitt liv. Og alle stort sett lagt til den årlige vinterturen til fjells i Telemark/Aust-Agder distriktet.
Oppvokst mer eller mindre med annen form for ski på bena har jeg vel muligens forregnet meg litt på mitt naturtalent; dette ligger da vel til instinktet i oss nordnorske, grepa jenter…. "Vusj, svusj… Se kroppen og bevegelsene i fin harmoni…” Så da var det jo bare å ta sats og komme seg til topps...

Verdensvant kikker jeg ned på mine hvite og rosa lånte skitupper; ala 1980… Ditto hvite støvler... dog et par nr for små og føtter som føles som de er tullet inn i gips.. Sist men ikke minst fancy skistaver som rekker omtrent til knærne. Pytt! Man henger seg da seg ikke opp i detaljer.. Her mangler i grunnen ikke stort annet enn den rosa ”Ball-genseren” fra undertegnedes glansdager.. At det er 15 år siden sist de såkalte stålkantene ble slipt (om eier noensinne har gjort det) er heller ikke nevneverdig. ”Anything goes”! (Et motto jeg dessverre har videreført fra min kjære far…….)

Da er det bare å konstatere at mannen forsvinne oppover bakken i tallerkenheisen, mens jeg smiler verdensvant til damen ved siden av meg. Slenger meg på heisen…OG ”Svupps”.. I grunnen veldig merkelig så lavt disse setene er plassert… Som en mer eller MINDRE eksotisk danser henger jeg rundt stanga –mens jeg etter flerfoldige minutters klamring og etter hvert skliing rett ned i knestående bare må konstatere at her er det ingenting som tar i mot ræva mi... Ikke lenge etter ligger jeg langflat ut på bakken.. Hva som er enda verre er : mine begipsede bein ikke er i stand til å bøye seg…og stavene gir ikke mye til hjelp de heller…Jeg kommer rett og slett ikke opp………Rød som en tomat, og småbannende ligger jeg der og kryper og kravler i ca 10-100 pinlige minutter mens folk titter forfjetret på meg… Noe som fortoner seg som en halv DAG før gubben registrerer at jeg ikke er med på ferden….

Pinnemarkør?! HVOR?? Hvorfor i helsike er det ingen som har fortalt meg at man skal vippe bort i en ynkelig liten pinnesak før man resolutt slenger seg på heisen? Det burde være obligatorisk at det var merket med store varselsskilt rundt startområdet. Trekantede, store og gule skilt! Aaaaaldri om jeg innfinner meg på noe som engang heter tallerkenheisen igjen!!! Hvordan det gikk med meg og stålkantene da vi kom opp til topps i den andre heisen som gikk straka vegen til svartløypa (for her var det jo "ikke" skarete) får bli en hemmelighet...

"River Deep - Mountain High": Ike & Tina Turner,1966. (Ikke fordi jeg er den største fansen - det "passet" seg bare slik...)

Wake Me Up When September Ends

En ny liten venn har flyttet inn i huset vårt... Tapet av Caro er ennå den dag i dag med oss, og tankene og tårene dukker fremdeles opp....Til tider i bøtter og spann! Så uvirkelig det hele har fortont seg; alt kom så altfor brått med Caro'en vår. Det var som om en hver morgen en våknet bare håpte på at det hele var en ufattelig dårlig drøm - for så å innse at det desverre ikke var sannheten. Det føltes som å være i et vakum. Aldri har jeg vært så nedfor i hele mitt liv; og aldri har jeg sett min kjære mann så trist og nedbrutt.

Kanskje forteller det noe om hvilke sorger vi har hatt her i livet; eller bare ganske enkelt hvor nært knyttet vi var til vår kjære venn.... De båndene man knytter vel vitende om at en hunds liv desverre er så ufattelig mye kortere enn vårt. Til tider har det vært tungt, for har man ikke hatt hund selv så er det for noen svært så problematisk å forstå at dette virkelig er en stor sorg i livet vårt; at man må ta seg tid til å sørge og komme seg videre. Det er ikke gjort unna på et par tre dager som en person insinuerte overfor meg... Han kunne ikke forstå det: fordi det var jo "bare en hund"... (HRMF!) Men heldigvis er jo ikke alle sånn... De fleste oppegående mennesker forstår heldigvis...

Uansett så var det viktig for oss å komme oss videre i livet paralellt med at vi selvfølgelig hadde våre tunge stunder. Riktignok hadde vi gudskjelov Huskyen vår Ulva, men når du er vant med to hunder blir det tomt.... Og schæfer vil for alltid også være vårt hjerte nærmest i lag med S.H. Vi hadde et stort og viktig valg å ta da vi skulle velge oppdrett. Vi var dog aldri i tvil om at det fortsatt måtte bli brukshundoppdrett også denne gangen...(Vil ikke begi meg innpå her hva jeg egentlig mener om oppdrett av schæfere til utstilling. Schæfere skal avles for de egenskapene de opprinnelig hadde...og innenfor standarden..intet annet) Dermed gikk veien til Sverige da det etter vår mening er der brukshundene er å få tak i .... I Norge er det jo som kjent ikke så altfor mange brukshundoppdrett; og iallefall ikke på de linjene vi ønsket.

Pussig nok tok vi impulsivt turen til Schæferhytta på Kongsberg en sen fredag ettermiddag helt i begynnelsen av august for å se etter steiner til grava til Caro... Ingen var jo der - noe vi egentlig hadde regnet med.. Og det passet oss jo godt.. hovne i øya som vi var der vi ruslet rundt... Men hvem andre kommer susende opp veien i det vi er i ferd med å dra?? Oskarsen himself -som hadde far til Caro -og som vi ikke hadde sett på mange år! Litt valgets kvaler hva oppdrett angår ble det. Oskarsens' Kennel Vargfjell ble lenge vurdert ettersom det var via ham vi dengang "fant frem" til Caro. Det var disse linjene vi tross alt ble så utrolig bergtatt og fortapte i... Et solid brukshundoppdrett; med en mann med lang fartstid som hundemann og som vet nøyaktig hva han holder på med som står bak! Men flere stod på listen og siden vi ville ha hannhund kom tanken snikende om vi at det kunne bli problemer OM det ikke ble så altfor mange hanner i kullet. I våre øyne er det jo langt mellom de gode oppdrettene, og ventetida kan bli lang på å få den valpen man er ute etter... Han tipset oss da om et bruksoppdrett i Sverige som (faktisk!) var klare til å levere...

Lille Marco så dagens lys allerede 1 Juli - 07. (Legg så merke til at Caros bokstaver også er i navnet hans...) Riktignok ett helt nytt individ. Og gråschæfer denne gangen. Mamma Vilda kommer fra Marhøjs kennel i Sverige, og far er Molars Zaiko. Farfar Task Vom Haus Milinda (skydshundmester fra Belgia) ..så her fikk vi inn de gamle gode svenske brukslinjene linjene helt fra Silverpilen OG litt nytt! En liten rekrutt - med masse KRUTT boende i seg, han med.. Han var som en hauk på oss borte i Forshaga da vi kom for titte på en sen onsdag kveld....rullende inn oppkjørselen til Anneli klokka vel 24 om natta! (Hjelpes, hva måtte hun tro, hehe... "Tokiga normenn!") Vi måtte jo bare bort å seeeee!!! Koste hva det koste ville.. Jeg og Rune tittet småleende på hverandre og tenkte nok nøyaktig helt det samme der han etter å ha fått vist frem sine beste "pirayaegenskaper"etterhvert måtte resignere for så å legge seg pæddeflat midt i valpekassa mens han verdensvant stirret på oss med hodet godt plantet mellom forlabbene..."Jeg skal sove nå - har dere ikke tenkt å gå, eller?" Man kan si han lignet mye på en viss kar! Klin lik Caros fakter og det bildet jeg la ved minnehilsnen om han..... Vi smeltet helt!

I over 4 måneder har han vel hengt i foten min; "lille Piraya" er knallfull av kamplyst og driftsegenskaper som ligger og ulmer under topplokket! Spor har han allerede vist stor interesse for, og allerede som 4 måneders gammel valp overrasket han oss stort med å gå et hele 3 dagers gammelt spor! Interessert og oppvakt som få! En herlig liten guttebass! Jeg skal ikke påstå jeg fikk kost så overvettes mye med han da han var bitteliten valp; men nå er han bare verdens go'este og jeg må bare ta meg i det og ikke ligge å rulle med han på gulvet heeeeele tia...

Vi har forhåpentligvis et langt liv foran oss; og allerede pr i dag har han fått vært med på det meste og introdusert til såvel som spor, hundekjøring (vel hoppende og løpende ved siden av) -og tro det eller ei men også skituppene våre lar han nå være i fred! Veldig opptatt av sin Siberian søster Ulva; men han skal oppdras til å bli et selvstendig lite individ så treningen foregår stort sett alene med han. Vi har mye å gjøre: det er tross alt en viktig jobb å sosialisere og trene en liten schæfergutt med såpass mye egenskaper boende i seg. Allerede nå er han blitt (stor???) og sterk! Takk for at våre veier tross alt krysset - og du har jammen mye Caro i deg, lille venn! (Selv om du selvsagt er DEG!) Du er perfekt for oss! Og vi har vært veldig heldige - sånne som deg vokser ikke på trær!

"Wake Me Up When September Ends": Greenday, 2005

Takk for alt, kjære Carogutt

(20.05.97 - 24.07.07)


Et vakkert, trøstende dikt for de av oss som har mistet et høyt elsket dyr.....

Jag stod vid din säng i natt…

Jag stod vid din säng i natt, jag kom för att titta till dig. Jag såg att du grät och hade svårt för att sova. Jag viskade försiktigt för att trösta dig när du torkade bort en tår: "Det är jag, jag har inte lämnat dig, jag har det bra och jag mår bra.
Jag är här hos dig".

Jag satt bredvid dig när du åt frukost, jag såg när du spillde ut lite kaffe.
Du tänkte på alla de gånger du sträckt ut din hand för att smeka mig. Jag var med dig i affären idag, dina armar började värka. Jag önskade att jag kunde ta några paket åt dig, jag önskar att det var mer jag kunde göra för dig.

Jag var med dig när du besökte min grav idag, du sköter den med sådan omsorg. Jag vill försäkra dig om att jag inte finns där. Jag gick med dig hem och såg när du fumlade med nyckeln.

Försiktigt lade jag min tass mot ditt ben, log och sa;

"Det är jag".

Du såg så fruktansvärt trött ut när du sjönk ner i fåtöljen. Jag försökte så hårt att få dig att förstå att jag stod vid din sida, att det är möjligt för mig att vara hos dig varje dag.

Jag säger uppriktigt till dig;

"Jag lämnade dig aldrig".

Du satt mycket tyst, sedan log du, jag tror att du då.....i kvällens stillhet förstod
att jag var hos dig.

Dagen är över..... Jag ler när jag ser dig och gäspa och säga;

"Gud välsigne dig, vi syns i morgon".

När tiden är inne för dig att gå över till andra sidan kommer jag att springa dig till mötes och välkomna dig, och då kommer vi återigen att gå sida vid sida.

Det är så många saker jag vill visa dig, här finns så mycket att se.
Men du måste ha tålamod, lev ditt liv med glädje.... kom sedan hem för
att stanna hos mig.

(Författare okänd )

Takk for alle gode stunder, de mange flotte turene vi hadde sammen i skogen og marka som du var så glad i... For at du passet på oss og var så trofast og god som du var.. For deg betydde "flokken" alt her i livet!... Jeg var så stolt av deg; alt du kunne... Du var så utrolig flink og intelligent en hund -med så ufattelig masse personlighet og egenskaper det bare var å ta av seg hatten for!... På mange måter var det ikke vi som lærte deg opp; snarere du som gav oss kunnskaper om det å være hund. For det var veldig masse hund i deg! Det er så mange gode minner ved deg - du har gått ved vår side i over 10 år nå, og på mange måter ble vi vel "voksne" sammen med deg. Jeg kan ikke lenger huske hva det ville si å ikke ha hund lengre; hva vi gjorde før vi startet veien sammen. For meg fortoner det seg som om det gode livet begynte da....vi fikk deg.

Vi så ingen annen utvei enn å gi deg en verdig avskjed; så flott, stolt og verdig en hund som du var skulle du få lov å slippe å gå alvorlig syk inn i alderdommen din...... Du stod på til det siste; ingen ante hvor syk du egentlig var før den dagen kom at du ikke orket reise deg... Du var en "motor" gjennom alle de årene vi hadde deg; sterk og arbeidsivrig som du var....Like til det siste er minnene av seg og skogen der; å få lov å gå spor som du var så glad i (og en sann mester i !) Du skal bli husket for den du var, og ikke den triste slutten. Like mye som du respekterte oss respekterte vi deg for det individet du var... I all evighet... vil du bli husket for alle de herlige stundene sammen med deg! Du skal bli vanskelig å erstatte....

I det du sovnet inn stod solen opp på himmelen etter en lang og grå julimåned - Jeg vet du har det godt nå, men vi savner seg så veldig... For alltid vil du på sett og vis allikevel være her med oss ....I våre hjerter er du fremdeles med oss på turene våre; og jeg vet at du fremdeles våker over oss og passer på oss... Vi glemmer deg aldri...aldri....Hvil i fred, kjære Carogutten vår!

Vintermarkens Caro 20.05.97 - 24.07.07

Mor :Vintermarkens Ewa, Far :Atenagårdens Olf (tidl. Nordisk Mester i Spor)

Caro kom fra et kull fra rene tjenestehundlinjer; dvs samtlige i kullet ble brukt som patrulje/tjenestehunder i politiet minus ham og et individ til. (Men det betød ikke at han ikke kunne ha blitt benyttet som tjenestehund hos "rette" eier... På et tidspunkt var han en ettertraktet kar - hundefolk jeg ser på med stor respekt husker ham ennå den dag i dag. Det varmer... )

"Han är din vän, din partner, din försvarare, din hund. Du är hans liv, hans kärlek, hans ledare. Han kommer att vara dig trogen till sitt sista hjärtslag. Du måste visa dig värd hans kärlek."

"Angels": Robbie Williams, 1997 ..........Denne sangen våknet jeg til dagen etter Caro forlot denne verden...Jeg tenker alltid på ham når jeg hører den nå....

"Thunderstruck" : AC/DC, 1990 er allikevel Caro slik jeg alltid vil huske han; en sann motor i felten og den gladgutten han alltid var, full av drifter og temperament. Sånn sett var Caro en type hvor spennvidden var enormt stor...Sånn var han bare! Det er også derfor vi ble så glade i ham!