Da var det igjen snart tid for årets første tur i slalåmbakkene på fjellet.. Med fjorårets tur friskt i minnet; en solfylt vinterdag med glitrende føre… Den ca min 5te i hele mitt liv. Og alle stort sett lagt til den årlige vinterturen til fjells i Telemark/Aust-Agder distriktet.
Oppvokst mer eller mindre med annen form for ski på bena har jeg vel muligens forregnet meg litt på mitt naturtalent; dette ligger da vel til instinktet i oss nordnorske, grepa jenter…. "Vusj, svusj… Se kroppen og bevegelsene i fin harmoni…” Så da var det jo bare å ta sats og komme seg til topps...
Oppvokst mer eller mindre med annen form for ski på bena har jeg vel muligens forregnet meg litt på mitt naturtalent; dette ligger da vel til instinktet i oss nordnorske, grepa jenter…. "Vusj, svusj… Se kroppen og bevegelsene i fin harmoni…” Så da var det jo bare å ta sats og komme seg til topps...
Verdensvant kikker jeg ned på mine hvite og rosa lånte skitupper; ala 1980… Ditto hvite støvler... dog et par nr for små og føtter som føles som de er tullet inn i gips.. Sist men ikke minst fancy skistaver som rekker omtrent til knærne. Pytt! Man henger seg da seg ikke opp i detaljer.. Her mangler i grunnen ikke stort annet enn den rosa ”Ball-genseren” fra undertegnedes glansdager.. At det er 15 år siden sist de såkalte stålkantene ble slipt (om eier noensinne har gjort det) er heller ikke nevneverdig. ”Anything goes”! (Et motto jeg dessverre har videreført fra min kjære far…….)
Da er det bare å konstatere at mannen forsvinne oppover bakken i tallerkenheisen, mens jeg smiler verdensvant til damen ved siden av meg. Slenger meg på heisen…OG ”Svupps”.. I grunnen veldig merkelig så lavt disse setene er plassert… Som en mer eller MINDRE eksotisk danser henger jeg rundt stanga –mens jeg etter flerfoldige minutters klamring og etter hvert skliing rett ned i knestående bare må konstatere at her er det ingenting som tar i mot ræva mi... Ikke lenge etter ligger jeg langflat ut på bakken.. Hva som er enda verre er : mine begipsede bein ikke er i stand til å bøye seg…og stavene gir ikke mye til hjelp de heller…Jeg kommer rett og slett ikke opp………Rød som en tomat, og småbannende ligger jeg der og kryper og kravler i ca 10-100 pinlige minutter mens folk titter forfjetret på meg… Noe som fortoner seg som en halv DAG før gubben registrerer at jeg ikke er med på ferden….
Pinnemarkør?! HVOR?? Hvorfor i helsike er det ingen som har fortalt meg at man skal vippe bort i en ynkelig liten pinnesak før man resolutt slenger seg på heisen? Det burde være obligatorisk at det var merket med store varselsskilt rundt startområdet. Trekantede, store og gule skilt! Aaaaaldri om jeg innfinner meg på noe som engang heter tallerkenheisen igjen!!! Hvordan det gikk med meg og stålkantene da vi kom opp til topps i den andre heisen som gikk straka vegen til svartløypa (for her var det jo "ikke" skarete) får bli en hemmelighet...
"River Deep - Mountain High": Ike & Tina Turner,1966. (Ikke fordi jeg er den største fansen - det "passet" seg bare slik...)
Pinnemarkør?! HVOR?? Hvorfor i helsike er det ingen som har fortalt meg at man skal vippe bort i en ynkelig liten pinnesak før man resolutt slenger seg på heisen? Det burde være obligatorisk at det var merket med store varselsskilt rundt startområdet. Trekantede, store og gule skilt! Aaaaaldri om jeg innfinner meg på noe som engang heter tallerkenheisen igjen!!! Hvordan det gikk med meg og stålkantene da vi kom opp til topps i den andre heisen som gikk straka vegen til svartløypa (for her var det jo "ikke" skarete) får bli en hemmelighet...
"River Deep - Mountain High": Ike & Tina Turner,1966. (Ikke fordi jeg er den største fansen - det "passet" seg bare slik...)
No comments:
Post a Comment