En ny liten venn har flyttet inn i huset vårt... Tapet av Caro er ennå den dag i dag med oss, og tankene og tårene dukker fremdeles opp....Til tider i bøtter og spann! Så uvirkelig det hele har fortont seg; alt kom så altfor brått med Caro'en vår. Det var som om en hver morgen en våknet bare håpte på at det hele var en ufattelig dårlig drøm - for så å innse at det desverre ikke var sannheten. Det føltes som å være i et vakum. Aldri har jeg vært så nedfor i hele mitt liv; og aldri har jeg sett min kjære mann så trist og nedbrutt.
Kanskje forteller det noe om hvilke sorger vi har hatt her i livet; eller bare ganske enkelt hvor nært knyttet vi var til vår kjære venn.... De båndene man knytter vel vitende om at en hunds liv desverre er så ufattelig mye kortere enn vårt. Til tider har det vært tungt, for har man ikke hatt hund selv så er det for noen svært så problematisk å forstå at dette virkelig er en stor sorg i livet vårt; at man må ta seg tid til å sørge og komme seg videre. Det er ikke gjort unna på et par tre dager som en person insinuerte overfor meg... Han kunne ikke forstå det: fordi det var jo "bare en hund"... (HRMF!) Men heldigvis er jo ikke alle sånn... De fleste oppegående mennesker forstår heldigvis...
Uansett så var det viktig for oss å komme oss videre i livet paralellt med at vi selvfølgelig hadde våre tunge stunder. Riktignok hadde vi gudskjelov Huskyen vår Ulva, men når du er vant med to hunder blir det tomt.... Og schæfer vil for alltid også være vårt hjerte nærmest i lag med S.H. Vi hadde et stort og viktig valg å ta da vi skulle velge oppdrett. Vi var dog aldri i tvil om at det fortsatt måtte bli brukshundoppdrett også denne gangen...(Vil ikke begi meg innpå her hva jeg egentlig mener om oppdrett av schæfere til utstilling. Schæfere skal avles for de egenskapene de opprinnelig hadde...og innenfor standarden..intet annet) Dermed gikk veien til Sverige da det etter vår mening er der brukshundene er å få tak i .... I Norge er det jo som kjent ikke så altfor mange brukshundoppdrett; og iallefall ikke på de linjene vi ønsket.
Pussig nok tok vi impulsivt turen til Schæferhytta på Kongsberg en sen fredag ettermiddag helt i begynnelsen av august for å se etter steiner til grava til Caro... Ingen var jo der - noe vi egentlig hadde regnet med.. Og det passet oss jo godt.. hovne i øya som vi var der vi ruslet rundt... Men hvem andre kommer susende opp veien i det vi er i ferd med å dra?? Oskarsen himself -som hadde far til Caro -og som vi ikke hadde sett på mange år! Litt valgets kvaler hva oppdrett angår ble det. Oskarsens' Kennel Vargfjell ble lenge vurdert ettersom det var via ham vi dengang "fant frem" til Caro. Det var disse linjene vi tross alt ble så utrolig bergtatt og fortapte i... Et solid brukshundoppdrett; med en mann med lang fartstid som hundemann og som vet nøyaktig hva han holder på med som står bak! Men flere stod på listen og siden vi ville ha hannhund kom tanken snikende om vi at det kunne bli problemer OM det ikke ble så altfor mange hanner i kullet. I våre øyne er det jo langt mellom de gode oppdrettene, og ventetida kan bli lang på å få den valpen man er ute etter... Han tipset oss da om et bruksoppdrett i Sverige som (faktisk!) var klare til å levere...
Lille Marco så dagens lys allerede 1 Juli - 07. (Legg så merke til at Caros bokstaver også er i navnet hans...) Riktignok ett helt nytt individ. Og gråschæfer denne gangen. Mamma Vilda kommer fra Marhøjs kennel i Sverige, og far er Molars Zaiko. Farfar Task Vom Haus Milinda (skydshundmester fra Belgia) ..så her fikk vi inn de gamle gode svenske brukslinjene linjene helt fra Silverpilen OG litt nytt! En liten rekrutt - med masse KRUTT boende i seg, han med.. Han var som en hauk på oss borte i Forshaga da vi kom for titte på en sen onsdag kveld....rullende inn oppkjørselen til Anneli klokka vel 24 om natta! (Hjelpes, hva måtte hun tro, hehe... "Tokiga normenn!") Vi måtte jo bare bort å seeeee!!! Koste hva det koste ville.. Jeg og Rune tittet småleende på hverandre og tenkte nok nøyaktig helt det samme der han etter å ha fått vist frem sine beste "pirayaegenskaper"etterhvert måtte resignere for så å legge seg pæddeflat midt i valpekassa mens han verdensvant stirret på oss med hodet godt plantet mellom forlabbene..."Jeg skal sove nå - har dere ikke tenkt å gå, eller?" Man kan si han lignet mye på en viss kar! Klin lik Caros fakter og det bildet jeg la ved minnehilsnen om han..... Vi smeltet helt!
I over 4 måneder har han vel hengt i foten min; "lille Piraya" er knallfull av kamplyst og driftsegenskaper som ligger og ulmer under topplokket! Spor har han allerede vist stor interesse for, og allerede som 4 måneders gammel valp overrasket han oss stort med å gå et hele 3 dagers gammelt spor! Interessert og oppvakt som få! En herlig liten guttebass! Jeg skal ikke påstå jeg fikk kost så overvettes mye med han da han var bitteliten valp; men nå er han bare verdens go'este og jeg må bare ta meg i det og ikke ligge å rulle med han på gulvet heeeeele tia...
Vi har forhåpentligvis et langt liv foran oss; og allerede pr i dag har han fått vært med på det meste og introdusert til såvel som spor, hundekjøring (vel hoppende og løpende ved siden av) -og tro det eller ei men også skituppene våre lar han nå være i fred! Veldig opptatt av sin Siberian søster Ulva; men han skal oppdras til å bli et selvstendig lite individ så treningen foregår stort sett alene med han. Vi har mye å gjøre: det er tross alt en viktig jobb å sosialisere og trene en liten schæfergutt med såpass mye egenskaper boende i seg. Allerede nå er han blitt (stor???) og sterk! Takk for at våre veier tross alt krysset - og du har jammen mye Caro i deg, lille venn! (Selv om du selvsagt er DEG!) Du er perfekt for oss! Og vi har vært veldig heldige - sånne som deg vokser ikke på trær!
"Wake Me Up When September Ends": Greenday, 2005
Kanskje forteller det noe om hvilke sorger vi har hatt her i livet; eller bare ganske enkelt hvor nært knyttet vi var til vår kjære venn.... De båndene man knytter vel vitende om at en hunds liv desverre er så ufattelig mye kortere enn vårt. Til tider har det vært tungt, for har man ikke hatt hund selv så er det for noen svært så problematisk å forstå at dette virkelig er en stor sorg i livet vårt; at man må ta seg tid til å sørge og komme seg videre. Det er ikke gjort unna på et par tre dager som en person insinuerte overfor meg... Han kunne ikke forstå det: fordi det var jo "bare en hund"... (HRMF!) Men heldigvis er jo ikke alle sånn... De fleste oppegående mennesker forstår heldigvis...
Uansett så var det viktig for oss å komme oss videre i livet paralellt med at vi selvfølgelig hadde våre tunge stunder. Riktignok hadde vi gudskjelov Huskyen vår Ulva, men når du er vant med to hunder blir det tomt.... Og schæfer vil for alltid også være vårt hjerte nærmest i lag med S.H. Vi hadde et stort og viktig valg å ta da vi skulle velge oppdrett. Vi var dog aldri i tvil om at det fortsatt måtte bli brukshundoppdrett også denne gangen...(Vil ikke begi meg innpå her hva jeg egentlig mener om oppdrett av schæfere til utstilling. Schæfere skal avles for de egenskapene de opprinnelig hadde...og innenfor standarden..intet annet) Dermed gikk veien til Sverige da det etter vår mening er der brukshundene er å få tak i .... I Norge er det jo som kjent ikke så altfor mange brukshundoppdrett; og iallefall ikke på de linjene vi ønsket.
Pussig nok tok vi impulsivt turen til Schæferhytta på Kongsberg en sen fredag ettermiddag helt i begynnelsen av august for å se etter steiner til grava til Caro... Ingen var jo der - noe vi egentlig hadde regnet med.. Og det passet oss jo godt.. hovne i øya som vi var der vi ruslet rundt... Men hvem andre kommer susende opp veien i det vi er i ferd med å dra?? Oskarsen himself -som hadde far til Caro -og som vi ikke hadde sett på mange år! Litt valgets kvaler hva oppdrett angår ble det. Oskarsens' Kennel Vargfjell ble lenge vurdert ettersom det var via ham vi dengang "fant frem" til Caro. Det var disse linjene vi tross alt ble så utrolig bergtatt og fortapte i... Et solid brukshundoppdrett; med en mann med lang fartstid som hundemann og som vet nøyaktig hva han holder på med som står bak! Men flere stod på listen og siden vi ville ha hannhund kom tanken snikende om vi at det kunne bli problemer OM det ikke ble så altfor mange hanner i kullet. I våre øyne er det jo langt mellom de gode oppdrettene, og ventetida kan bli lang på å få den valpen man er ute etter... Han tipset oss da om et bruksoppdrett i Sverige som (faktisk!) var klare til å levere...
Lille Marco så dagens lys allerede 1 Juli - 07. (Legg så merke til at Caros bokstaver også er i navnet hans...) Riktignok ett helt nytt individ. Og gråschæfer denne gangen. Mamma Vilda kommer fra Marhøjs kennel i Sverige, og far er Molars Zaiko. Farfar Task Vom Haus Milinda (skydshundmester fra Belgia) ..så her fikk vi inn de gamle gode svenske brukslinjene linjene helt fra Silverpilen OG litt nytt! En liten rekrutt - med masse KRUTT boende i seg, han med.. Han var som en hauk på oss borte i Forshaga da vi kom for titte på en sen onsdag kveld....rullende inn oppkjørselen til Anneli klokka vel 24 om natta! (Hjelpes, hva måtte hun tro, hehe... "Tokiga normenn!") Vi måtte jo bare bort å seeeee!!! Koste hva det koste ville.. Jeg og Rune tittet småleende på hverandre og tenkte nok nøyaktig helt det samme der han etter å ha fått vist frem sine beste "pirayaegenskaper"etterhvert måtte resignere for så å legge seg pæddeflat midt i valpekassa mens han verdensvant stirret på oss med hodet godt plantet mellom forlabbene..."Jeg skal sove nå - har dere ikke tenkt å gå, eller?" Man kan si han lignet mye på en viss kar! Klin lik Caros fakter og det bildet jeg la ved minnehilsnen om han..... Vi smeltet helt!
I over 4 måneder har han vel hengt i foten min; "lille Piraya" er knallfull av kamplyst og driftsegenskaper som ligger og ulmer under topplokket! Spor har han allerede vist stor interesse for, og allerede som 4 måneders gammel valp overrasket han oss stort med å gå et hele 3 dagers gammelt spor! Interessert og oppvakt som få! En herlig liten guttebass! Jeg skal ikke påstå jeg fikk kost så overvettes mye med han da han var bitteliten valp; men nå er han bare verdens go'este og jeg må bare ta meg i det og ikke ligge å rulle med han på gulvet heeeeele tia...
Vi har forhåpentligvis et langt liv foran oss; og allerede pr i dag har han fått vært med på det meste og introdusert til såvel som spor, hundekjøring (vel hoppende og løpende ved siden av) -og tro det eller ei men også skituppene våre lar han nå være i fred! Veldig opptatt av sin Siberian søster Ulva; men han skal oppdras til å bli et selvstendig lite individ så treningen foregår stort sett alene med han. Vi har mye å gjøre: det er tross alt en viktig jobb å sosialisere og trene en liten schæfergutt med såpass mye egenskaper boende i seg. Allerede nå er han blitt (stor???) og sterk! Takk for at våre veier tross alt krysset - og du har jammen mye Caro i deg, lille venn! (Selv om du selvsagt er DEG!) Du er perfekt for oss! Og vi har vært veldig heldige - sånne som deg vokser ikke på trær!
"Wake Me Up When September Ends": Greenday, 2005
No comments:
Post a Comment