Summer Moved On

Ikke vet jeg hvor sommeren egentlig ble av - som vanlig kom den og forsvant aldeles for fort. Høsten er ugjenkallelig tilstede med sitt nærvær ; litt hustigere i lufta, kortere dager og trekkfuglene er i ferd med å pakke kofferten med varmere strøk i sikte. Egentlig en tid på året jeg trives godt med. Det blir regelrett FOR lyst for en natteravn i disse månedene som nå er passert; og minimalt med søvn blir det deretter. Jeg greier simpelthen ikke slå av bryter'n og det jeg sitter igjen med blir da en 2-3 timer med søvn pr natt. Det blir man ikke spesielt opplagt av - og langtfra geni-erklært heller...

Jeg lar allikevel bildene tale for seg. Litt fikk jeg da med meg!

Først i juni gikk vinterfrakken til isbjørnungen i huset. Var en del som skulle av... Jeg nevner ikke med et ord all støvsuginga innendørs, selv om snuppa stort sett bor utendørs i sitt HØYT elskede hundehus..

Det ble også avlagt et besøk hos Rugg... (Sjekk posituren, he he) Mest fordi jeg aldri har sett bjørn "live".Selvsagt er det å foretrekke at de lever ute i naturen i vill tilstand. Vi var svært heldige som fikk en helt "egen" guide i det vi ankom Vassfaret noe sent utpå dagen. Super service, det!
... I vinter avla forresten en av Rugg's ville artsfrender en liten visitt innom Telemark og vakre Vinje (under) Tvillingene var kule! For en fart - og med en presisjon uten like... Meeen jeg legger IKKE skjul på at jeg syns veldig lite om at de blir tatt av dage etter et par sesonger pga plassmangel... Omplassering til andre dyreparker var visst en umulig affære...
Man kommer aldri utenom en tur til Vinje. Og også i år ble det fokus på kanopadling, ørretfiske og selvsagt turer med hundene i fjellet i nærområdet og på Vågslid og Haukeli...

On the beach!! ...En hel masse bading ble det også tid til. Her har SIberian Huskysnuppa gravd seg ned i sanda for anledningen - når det er varmt og en trenger å avkjøle seg får man bruke fantasien...
"Ohoi...! Noen som har sett en ulv på vidvanke her...?????"

Med utsikt fra residensen; Playa del Traume...

Det går unna med to trekkevillige hunder i nedoverbakke....

Marco's første tur i fjellheimen - og han digga det selvsagt villt!

Samtidig har småen vokst seg til og blitt en mørk og vakker schæfer - med et underverk av en pels.. Det ble en varm sommer..... Så det er nok en gutt her som også imøteser høsten med stor glede. Det skal bli deilig å slippe vente helt til sola går ned for å trene og ta turene sine....
Mye oppmerksomhet får han visst også. Skulle tro det var utstillingslinjer man hadde valgt - men det vil jeg altså ikke ha på meg!! (Og heller ikke Marco...)Han er min nye "Thunderstruck" på spor, feltsøk og på tur- og overbeviste stort her om dagen da han gikk én km på asfaltspor...Ikke helt planlagt da..men far hadde flere timer tidligere gått fra oss og den eneste som vis(s)te vei var småen....Godt man allikevel kan brukes til noe fornuftig her! Dvs. forutenom å strategisk nok bli utnytta kynisk til å finne sjokoladen far stadig vekk gjemmer vekk her og der i huset. Han har nemlig sine egne, helt spesielle lagerdepot gjemt i reserve på ymse steder i huset i tilfelle drastisk blodsukkerfall...(En livsfarlig tilstand for en "sugarholic"...)

I grunnen er det forresten nesten en skam at vi ikke trener skyds med Marco også, så mye som bor innabords både av motor, kamp-, jakt-, og byttedrift. Men han er den han er - og bedre blir det vel ikke?!

Han vokter iallefall sitt hjem med en kraftig og grov røst - men det skal han også få lov til!

"Summer Moved On" : A-HA, 2000 (Trykk og du har videoen der..)

Lost Highway

Ja dagan dæm går no… og mens dagene sakte men sikkert blir "pittelitt" kortere og været innimellom noe kjøligere, kan man bare konstatere at også denne sommeren er på hell. Tiden har helt klart ikke blitt benyttet mest foran skjermen: det er bare å få med seg det lyset man kan få utendørs og prøve å aktivisere seg selv og hunder sånn noenlunde når tid og bedre dager er der...!
Ferien ble derfor atter en gang lagt til Telemark; det høver seg bedre med friluftsferie og fjell når man tross alt har to aktive brukshunder i hus...

Det føles som større deler av sommeren også har vært viet musikk og en reise tilbake til det glade 80 tall. Sammen med et femsifret antall mennesker gikk en vel 20 år gammel drøm(iallefall for midt vedkommende!)i oppfyllelse en kveld i midten av juni.
Drømmen startet det året jeg var utvekslingelev i USA. Jeg kan ennå minnes det hele; OG det lange, mørke håret hadde ennå ikke fått seg en alvorlig omgang med hverken sur- ,alkalisk eller rot(!!!)permanent. Jeg var 16, og sammen med min "sister" Melissa og min venninne Cheryl -på besøk fra Minnesota- rulla vi nedover highway'en med musikken på full guff i "mom and dads'" gamle Buick. Skoleåret var nettopp startet og det meste dreide seg om å prøve å prate engelsk "the american way",(man skulle da integreres) gedigne shoppingmalls og klær og ikke minst kikke på gutter! Hvilken rekkefølge det hele foregikk kom an på dagsformen, men i bunn og grunn følte jeg meg vel litt sånn "Runaway".. (Ok..lyden i klippet er visst bedre enn kvaliteten på videoen) Et helt Atlanterhav skilte meg og mine kjære der hjemme - men ingen grunn til å savne de; jeg hadde det allikevel så altfor godt med et FUNN av en vertsfamilie. Med vinduene nede - og tre veeldig (u)modne jenter som sammen hyylte "Ohhh,she's a liiiittle runnnawayy!!" .....Could it be better?!

Etterhvert har det vel blitt mindre hårspray både på meg og gutta i Bon Jovi ..men med 30 000 medvokalister på Ullevål var jeg allikevel atter en gang 16 år.... Publikummet på denne konserten var forsåvidt spredt hva årgang måtte defineres. Alt fra unger på konsert med mamma og pappa til rockehelter en del år eldre enn meg...(!) Noen ladies kan vel også sies å praktisk talt ha spasert rett utfra 80 tallet og inn på arenaen iført boots og trange skinnskjørt...Men shit, det er kult at noen tør..!

Det runger bra når såpass mange er samlet på en konsert; og med "You Give Love A Bad Name" våknet også de fleste! "Bed Of Roses" fikk en antakelse av mer betydningsfull dimensjon når 30 000 korer - og "Aaaaalwaaays"fikk definitivt samtlige tilstedeværende jentene til å iallefall delta på refrenget! "It's My Life", "Bad Medicine" og "Keep The Faith" rocka som de aldri før har gjort - og det ulltimate klimaks måtte vel være når "Living On A Prayer" og "Runaway" stod på agendaen=verdensrekord i allsangrock.. og nok en gang en rimelig hes undertegnende.. Hvilken lykke.. Det fikk i gunnen det å være 16 for alltid til å virke som en svært, svært smart idé....!

Men min drøm er iallefall endelig oppfylt og med et smil om munnen kan jeg bare konstatere at Jon Bon Jovi's stemme, gitarriffene til Richie Sambora og diverse låter for "Always" er udødeliggjort innlullet i en stemning man også bare kan la seg imponere over...

Gamle helter dør aldri!

..................Da var det bare å finne Highway'en home blandt de 30 000 andre som også skulle med trikken.....

Bon Jovi, Lost Highway Tour

18. juni, 2008, Ullevaal stadion

Publikum: ca 30 000

*En liten stemningsrapport fra Ullevaal med video:

Bon Jovi (Det er selvsagt meg han kaller Babe, hehe..)

Jon Bon Jovi - vokalist, gitar, piano, munnspill (1983–)
Richie Sambora - gitar, vokal, talkbox (1983–)
Tico Torres - trommer, perkusjon (1983–)
David Bryan - keyboard, vokal (1983–)

med turnemedlemmer:
Hugh McDonald - bass, vokal (1994–)
Bobby Bandiera - gitar (2003–) (turnemedlem)
Lorenza Ponce - fiolin (2006–) (turnemedlem)
Kurt Johnston - Hawaii-gitar (2006–) (turnemedlem

"Lost Highway" : Bon Jovi, 2007

STILL OF THE NIGHT!

Dette hadde jeg ventet på leeenge! Torsdag forrige uke var det duket for konsert med selveste Whitesnake! Et band som jeg mer eller mindre vokste opp med på det glade 80-tall og som jeg alltid har vært stor fan av. Det er vel ikke å stikke under en stol at jeg vil påstå at mye av den beste musikken ble laget allerede den gang. Det var alltid en fryd å stikke ned i platesjappa hver fredag etter skoletid for å sjekke om det var no mer en kunne utvide samlinga med. Det var tider det.....Permanent i håret (som av den grunn aldri ble riiiiktig langt nok pga "permen" som hadde en stygg tendens til at håret krympet en smule etter endt prosedyre) naglbelte, slitte jeans og musikken som aldri kunne bli høy nok...selv ikke på kassett-spillern(!) i bilen, hehe...

...Også ikke minst tror jeg de fleste kandidtatene rundt meg inne på Sentrum Scene også hadde sine glansdager rundt de tider; gutter og jenter i sin beste alder med eller uten gråstenk i håret… Ready to Rock!
Forventningene var skyhøye da vi stod i kø inn til Sentrum scene. Såpass høye at jeg i grunnen var redd for å bli skuffa…ville jo være typisk meg det…Meeen det var det nok INGEN grunn til.

Det har gått noen år siden siste konsert vi var på (nærmere sagt Iron Maiden i -03)– dog har jeg aldri vært heldig nok til å få med meg selveste Whitesnake. Som nordboer i fra Tromsø måtte en i de dager bare pent avfinne seg med at det var til Drammenshallen alle de store gruppene dro – noe heldiggrisen av min mann har dratt stor nytte av opp gjennom tidene som ivrig, langhåra knuffer up stage…OG den eminente evnen til å alltid greie få seg en back-stage pass. Humm! Sjalu jeg?! Neida, jeg skulle så visst ikke hatt så veldig mye i mot å få hilst på Coverdale og co....selv ikke den dag i dag, he he.

Og FOR en kveld dette ble!!! I det lyset ble dimmet, spoten ble rettet mot Coverdale og co som trådte inn på scenen mens gitarriffene og bassen dundret gjennom kroppen…var konserten i gang med et PANG med låta "Best Years" fra siste album. David Coverdal leverte 1000% all the way og har fortsatt en stemmeprakt det står solid respekt av – Jeg er overbevist om at han fortsatt er i en ypperste-klasse for seg i lag med bl.a Ronnie James Dio. Selv om bandet ikke er intakt slik det var den gang i mine ”hay-days” så var det definitivt et band som leverte vel så godt - om ikke enda bedre!
Doug Aldrich og Reb Beach tro til med gitarsoloer så ståpelsen formelig stod nedover ryggen, og trommis Chris Frazier løftet også taket himmelhøyt da han slapp til med en durabelig trommesolo. Allsangfaktoren underveis var også definitivt total. Ikke minst relativt godt representert med undertegnede…*rødme*..som til tider tok fullstendig av og som atter var 20 år igjen!! Taket løftet seg om mulig enda mer under "Here I go Again" og publikumsvolumet var definitivt ikke mye lavere under "Ain't no love in the heart of the city". Låter som vekker minner til liv og hvorpå tiden totalt hviskes ut….
OG hvorfor i all verden skal man sitte under en rockekonsert av de store – det er beint sagt ikke mulig,det!!! …Allikevel har jeg sjelden blitt såå svett av å sitte/hoppe under en konsert….for ikke å snakke om hes! Jeg gliste hele veien til "BURN"! Men neste gang skal jeg ut på gulvet å rocke - you bet'cha!

Nei, rocken har ingen aldersgrense i alle fall – minnene om en festaften av de svært, svært sjeldne vil være der for alltid. Det er noe spesielt med sånne konserter; når man står og rocker og synger i lag med folk en knapt nok kjenner...Klapper hverandre på skuldra mens en ljomer og gliser fra øre til øre…
..Og som noen så vel uttalte det: ”Etter Whitesnake-konserten kan jeg dø som en lykkelig mann”…hehe!

Jeg tror ennå ikke det er sant at jeg har vært så heldig å få oppleve et band som har skrevet seg så totalt inn i musikkhistorien—som presterer og leverer såpass stort (..også nytt materiale) den dag i dag- at de igjen kan hevde seg på rocke-tronen! I en verden der mye av musikken er basert på gamle coverlåter i ny drakt er det ingenting som slår gode, gamle rockere!

….og som Coverdale avlsuttet konserten med: Be happy..don’t let anyone let you down….! For en mann! Jeg bøyer meg i respekt..........

Til sist; litt mimring fra You Tube: Whitesnake

Og et lite utvalg av mine egne favoritter. Her fra den helt MAGISKE DVD'en fra Hammersmith stadion, London - garantert intet mindre stemning på Sentrum Scene!!

*Judgement Day

*Don't break My Heart

*Still Of The Night

*Cryin' In The Rain I og part II fra DVD

*Burn

*Is This Love (from the old days..)

*Gjør oppmerksom på at alle bilder er lastet ned fra Internett - desverre er det ikke Whitesnake som står i bakgården min..! * (Pictures downloaded from Internet.)

12 juni 2008. Sentrum Scene
Publikum: Stappfullt!

Låter som ble spilt::

• Best Years
• Fool for your lovin
• Can you hear the wind blow
• All I want All I need
• Love ain’t no stranger
• Lay down your love
• Deeper the love
• Is this love
• A fool in love
• Ain’t gonna cry
• Ain't no Love
• Give me all Your love
• Here I go again
• Still of the night
• Burn
  

David Coverdale - vokal

Dough Aldrich- gitar

Reb Beach – gitar

Uriah Duffy – bass

Chris Frazier. – trommer

Timothy Drury – keyboard

"Still Of The Night" : Whitesnake, 1987

Back In The Saddle

I grell kontrast til i dag, må vel gårsdagen sies å være adskillig mer av det innbydende slaget, med sol og blå himmel.....Etter konstant uling i godt og vel ei hel uke i trekk fra tispe med løpetid på gang, tok far i huset med Husky-jenta vår med på overnattingstur i marka. Vært på Gooba og bydd og fått tak i lavo - noe som umiddelbart måtte testes ut. Rimelig trøtt i "aue-baillan" fulgte vi med på slepet inn i marka og hadde bål og koste oss. Seinere på kvelden returnerte jeg med Marco til en noe mer lukrativ "lavvo" (heimen) med utsikter til nytt Kamille i posten, fyr på peisen og en iskald Pepsi max på bordet. Det blir for mye ståhei med tispe med løpetid og en ung herremann som øyensynlig er i ferd med å finne ut av "livets gleder"..Desuten er det vel ikke å stikke under en stol at mor i huset er en SANN frysepinn når det gjelder å overnatte ute om vintern - selv med lavobrenner.... Brrrrrr! Der er nok gubben adskillig tøffere...

Vel, så mye for det stabile østlandske klima. I dag våknet vi opp til regn og gråvær. Selvsagt.. Med aktive hunder i hus (og ikke minst en overaktiv valp) + det faktum at jeg regelrett ikke fungerer uten et par timer ute i frisk luft og lys, er det en selvskrevnen regel at man skal ut uansett..;-) Er noen dager siden sist vi fikk gått spor med småen, så vi benyttet gråværsdagen til å legge ut spor i skogen. Hadde nettopp vært en haug av unger og herja der borte, så var litt spent på hur dette skulle gå med spor som krysset overalt. Men småen skuffa overhodet IKKE - og gikk sporet entusiastisk og i fast takt - og plukket opp alle pinnene. Så da ble det til at vi tok noen runder med det, mye ros og leking og la til slutt inn litt lydighetstrening. Glemt var iallefal ruskevær og dritt...! Intet er mer stas enn å se en hund jobbe og samhandling med hunden.

Må si jeg gjør meg mine tanker; dette er jo i likhet med Caro en hund som absolutt kunne vært brukt i tjeneste og gjort noe samfunnsmessig fornuftig. Men er nok hos meg at begrensningene ligger: for med søvnsykdommen føler jeg bare at jeg rett og slett ikke gidder alt maset rundt der alt skal foregå i A4 format. Ikke orka jeg det heller da jeg jobba flerfoldige år i vekterbranjen. Turen inn til Oslo for å trene ble for lang. Så jeg skal overhodet ikke uttale meg om at jeg har HELT reelle ambisjoner om å få han godkjent til f.eks redningshund eller annen type tjenestehund;(men jeg har jo LYST om omstendighetene normaliserer seg litt hva helsa angår!) så altfor mange legger ut om nettopp slike mål, men veldig få gjennomfører av uvisse grunner. Som mangeårig hundeeier er det noe jeg har hørt så altfor ofte. (Og egentlig er jeg vel strengt tatt litt lei av å høre det... Lurer på om det er fordi det ganke enkelt "høres så bra ut" ;vel og merke i ØYEBLIKKET når en legger ut om det...)

Så midlertidig får jeg kose meg med ting slik de er! Det er vel uansett sånn at veien blir til mens man går den, så hvem vet hva som skjer videre her i livet?! Jeg vet jo uansett at jeg har et prakteksemplar av en hund i hus - og et godt hundeliv VET jeg at han får. Nå gleder jeg meg til å begynne trekke tospann med ham til neste vinter; utrolig nok har han greidd venne seg av å bite etter skitupper - og sleda har han endelig forstått ikke er en lekesak heller...Så nå ligger han her svært så fornøyd og tar "tuppluren" sin, etter å ha fått brynt topplokket med dagens aktiviteter....

"Back In The Saddle", : Aerosmith, 1977

Summer Wine

Out West, Yellowstone Nasjonalpark,Wyoming (Tihi..her er vi ikke gamle,nei..)"The Boys" Mount Rushmore, South Dakota

Sears Tower - Chicago

Sky-Deck Sears Tower- view Chicago

Tenkte jeg ville legge ut noen bilder (under) som jeg har fått tilsendt fra min kjære venninne, Cheryl som bor i USA.... Praktfullt, ikke sant?! Iallefall for de av oss som er glad i natur og villmarksliv....Bildene over er mine egne. Scannet....hm! Besøkte selv Yellowstone Nasjonalpak for flerfoldige år siden ; den gang jeg som 14 åring tilbragte hele skoleferien sammen med venninna mi og familien hennes... Den gang ALT føltes så stort og overveldende...Bare navnet U.S.A i seg selv, flyturen over Atlanteren og innflyvning over N.Y... ferietur i van'en til familen som gikk over kontinentet til fordums plasser og byer jeg aldri kunne drømt om å noensinne få oppleve å se. ..Å møte venninna mi som jeg hadde kjent sia jeg var ni, men dog aldri truffet...
Så sinnsykt stort alt føltes når man bare var 14 år... Mange ganger tar jeg meg selv i å fundere på om NOE noensinne vil komme til å føles sånn som det gjorde den gangen... Det er ikke det at jeg på noe vis er en mismodig person, men som barn/ungdom påvirkes en så mye lettere....Ting var kort sagt overveldende!

Teton Mountain Range,Teton National Park, USA Bison/Buffalo
Svart bjørn i sikte! Ikke alle som har Bambi-tvillinger i bakgården......eller denne gjengen her!

Siden den gang har vi møttes flere ganger; dog kanskje ikke så ofte som vi kunne ønskt oss. Ei venninne som alltid vil være her for meg....through "good or bad"! Det er godt å ha slike venner... Til tross for at avstanden er stor - er den vel i og for seg for tiden ikke lengre unna enn et tastetrykk eller telefon. Men mangfoldige brev og bilder har i årenes løp krysset Atlanteren siden vi den gang som ni-åringer "fant" hverandre på baksiden av "Donald Duck" med link til en "Pen-Pal klubb" i Santa Barbara.... Det hjalp godt å ha en snill pappa som i et par år oversatte brevskrivinga mi, hvorpå jeg med sirlig penn førte engelsken ned på brevpapiret... Lite visste vi vel om at det kom til å bli spiren til et livslangt vennskap....Og også så mye mer...for i USA har jeg også en hel familie som betyr så veldig mye for meg -og som kom inn og ble en del av livet mitt da jeg påfølgende år tilbrakte et år som utvekslingsstudent i nabostaten... Så takk til foreldre som har trua på ungene sine og tør sende dem ut i den store verden... Det er virkelig minner og erfaringer for LIVET!

En liten kuriositet er at jeg og mannen min faktisk giftet oss "over there"..:-)

Chicago; en av mine favorittbyer...

"Summer Wine" : Ville Valo & Natalia Avalon, 2006 / The Corrs & Bono, 2002 (gammel cover)

You're No Different

Spor med Marco

Dagens tur gikk til sjøkanten - labbet i vei rundt ei vakker øy utforbi her. Tenkte jeg måtte legge ut noen bilder av gullklumpen. Han vokser stadig: herunder 7 mndr. Er nå vel 63 cm og veier 33 kg. Fargene hans har forandret seg mye siden 3-4 mndrs alderen;og han er i ferd med å vokse seg til en utrolig flott,mørk og vakker hund....(Selv om han også var en spesielt fin valpis!) En godt pelset bundle of joy, so to speak!

På sporet sammens med far! Her er det ingen som behøver å "sparkes" uti sporet iallefall, for her går det unna! :-) Mangler hverken på interesse eller innsatsvilje. "Forsterker" behøvs ikke i større grad, når selve forsterkeren ganske enkelt er omtrent bare det å få lov til å gå sporet i seg selv - akkurat som hos Caro. :-) Så her ulmer det av drifter iallefall. Føler omtrent at jeg må løpe etter han; begynner bli en sterk liten kar! Syns han er veldig flink til å være så liten; han plukker opp pinner (og hva ellers vi måtte finne på å legge i sporruta) så det står etter. Tror han kan bli like flink som "storebror"...det hadde jeg nesten ikke trodd. Må innrømme jeg ble veldig rørt da jeg noterte meg at han hadde sånn voldsom interesse for spor/feltsøk....allerede som 3 mndr gammel valp. Det var jo nettopp det vi ble så fascinert av når det gjaldt Caroen vår. Han var temmelig unik der, og utmerket seg tidlig selv om vi aldri konkurrerte med ham. Gode skussmål manglet det ikke på fra de i brukshundmiljøet som konkurrerte selv. (Han hadde forøvrig en far som ble Nordisk mester i spor)

Vi begynte gå de første sporene med Marco da han var 3-4 mndr. (Før den tid var det mest godbit-søk på plenen.. Og med matlysta på topp var det jo ingen sak! ) Den gang la vi ut pølsespor eller kong/ball i sluttsporet. Utover det passa jeg på å kaste fra meg votter etc i grøftekanten langs ruta vi gikk tur for å se om han var "våken" i det vi returnerte. Disse ble som regel alltid funnet igjen av en stolt liten valp!

Det var i grunnen ingen sak å få han til å begynne å ta pinnene når vi begynte med det. Nå har vi lagt inn noen vinkler og varierer terrenget noe; noe er jo mer avansert å gå på enn annet. Når den tid kommer går han vel asfaltspor han også, som Caro gjorde den gang. Jeg må innrømme at jeg er veldig stolt av småen, altså. Men med de linjene/stamtavla han har så har han jo mye å slektes på! (Skydshundlinjer/spor/søk/IPO)
Ser han vel knapt nok herunder på bildet i den mørke skogen; men er her i ferd med å ta opp sporpinnen...:

Nye, fiiiine tenner har jeg også fått!


Se så nydelige farger jeg har fått! Mon tro om han har fått litt av fargene til farfar Task..?!

"You're No Different" : Ozzy Osbourne, 1983