River Deep - Mountain High!

Da var det igjen snart tid for årets første tur i slalåmbakkene på fjellet.. Med fjorårets tur friskt i minnet; en solfylt vinterdag med glitrende føre… Den ca min 5te i hele mitt liv. Og alle stort sett lagt til den årlige vinterturen til fjells i Telemark/Aust-Agder distriktet.
Oppvokst mer eller mindre med annen form for ski på bena har jeg vel muligens forregnet meg litt på mitt naturtalent; dette ligger da vel til instinktet i oss nordnorske, grepa jenter…. "Vusj, svusj… Se kroppen og bevegelsene i fin harmoni…” Så da var det jo bare å ta sats og komme seg til topps...

Verdensvant kikker jeg ned på mine hvite og rosa lånte skitupper; ala 1980… Ditto hvite støvler... dog et par nr for små og føtter som føles som de er tullet inn i gips.. Sist men ikke minst fancy skistaver som rekker omtrent til knærne. Pytt! Man henger seg da seg ikke opp i detaljer.. Her mangler i grunnen ikke stort annet enn den rosa ”Ball-genseren” fra undertegnedes glansdager.. At det er 15 år siden sist de såkalte stålkantene ble slipt (om eier noensinne har gjort det) er heller ikke nevneverdig. ”Anything goes”! (Et motto jeg dessverre har videreført fra min kjære far…….)

Da er det bare å konstatere at mannen forsvinne oppover bakken i tallerkenheisen, mens jeg smiler verdensvant til damen ved siden av meg. Slenger meg på heisen…OG ”Svupps”.. I grunnen veldig merkelig så lavt disse setene er plassert… Som en mer eller MINDRE eksotisk danser henger jeg rundt stanga –mens jeg etter flerfoldige minutters klamring og etter hvert skliing rett ned i knestående bare må konstatere at her er det ingenting som tar i mot ræva mi... Ikke lenge etter ligger jeg langflat ut på bakken.. Hva som er enda verre er : mine begipsede bein ikke er i stand til å bøye seg…og stavene gir ikke mye til hjelp de heller…Jeg kommer rett og slett ikke opp………Rød som en tomat, og småbannende ligger jeg der og kryper og kravler i ca 10-100 pinlige minutter mens folk titter forfjetret på meg… Noe som fortoner seg som en halv DAG før gubben registrerer at jeg ikke er med på ferden….

Pinnemarkør?! HVOR?? Hvorfor i helsike er det ingen som har fortalt meg at man skal vippe bort i en ynkelig liten pinnesak før man resolutt slenger seg på heisen? Det burde være obligatorisk at det var merket med store varselsskilt rundt startområdet. Trekantede, store og gule skilt! Aaaaaldri om jeg innfinner meg på noe som engang heter tallerkenheisen igjen!!! Hvordan det gikk med meg og stålkantene da vi kom opp til topps i den andre heisen som gikk straka vegen til svartløypa (for her var det jo "ikke" skarete) får bli en hemmelighet...

"River Deep - Mountain High": Ike & Tina Turner,1966. (Ikke fordi jeg er den største fansen - det "passet" seg bare slik...)

Wake Me Up When September Ends

En ny liten venn har flyttet inn i huset vårt... Tapet av Caro er ennå den dag i dag med oss, og tankene og tårene dukker fremdeles opp....Til tider i bøtter og spann! Så uvirkelig det hele har fortont seg; alt kom så altfor brått med Caro'en vår. Det var som om en hver morgen en våknet bare håpte på at det hele var en ufattelig dårlig drøm - for så å innse at det desverre ikke var sannheten. Det føltes som å være i et vakum. Aldri har jeg vært så nedfor i hele mitt liv; og aldri har jeg sett min kjære mann så trist og nedbrutt.

Kanskje forteller det noe om hvilke sorger vi har hatt her i livet; eller bare ganske enkelt hvor nært knyttet vi var til vår kjære venn.... De båndene man knytter vel vitende om at en hunds liv desverre er så ufattelig mye kortere enn vårt. Til tider har det vært tungt, for har man ikke hatt hund selv så er det for noen svært så problematisk å forstå at dette virkelig er en stor sorg i livet vårt; at man må ta seg tid til å sørge og komme seg videre. Det er ikke gjort unna på et par tre dager som en person insinuerte overfor meg... Han kunne ikke forstå det: fordi det var jo "bare en hund"... (HRMF!) Men heldigvis er jo ikke alle sånn... De fleste oppegående mennesker forstår heldigvis...

Uansett så var det viktig for oss å komme oss videre i livet paralellt med at vi selvfølgelig hadde våre tunge stunder. Riktignok hadde vi gudskjelov Huskyen vår Ulva, men når du er vant med to hunder blir det tomt.... Og schæfer vil for alltid også være vårt hjerte nærmest i lag med S.H. Vi hadde et stort og viktig valg å ta da vi skulle velge oppdrett. Vi var dog aldri i tvil om at det fortsatt måtte bli brukshundoppdrett også denne gangen...(Vil ikke begi meg innpå her hva jeg egentlig mener om oppdrett av schæfere til utstilling. Schæfere skal avles for de egenskapene de opprinnelig hadde...og innenfor standarden..intet annet) Dermed gikk veien til Sverige da det etter vår mening er der brukshundene er å få tak i .... I Norge er det jo som kjent ikke så altfor mange brukshundoppdrett; og iallefall ikke på de linjene vi ønsket.

Pussig nok tok vi impulsivt turen til Schæferhytta på Kongsberg en sen fredag ettermiddag helt i begynnelsen av august for å se etter steiner til grava til Caro... Ingen var jo der - noe vi egentlig hadde regnet med.. Og det passet oss jo godt.. hovne i øya som vi var der vi ruslet rundt... Men hvem andre kommer susende opp veien i det vi er i ferd med å dra?? Oskarsen himself -som hadde far til Caro -og som vi ikke hadde sett på mange år! Litt valgets kvaler hva oppdrett angår ble det. Oskarsens' Kennel Vargfjell ble lenge vurdert ettersom det var via ham vi dengang "fant frem" til Caro. Det var disse linjene vi tross alt ble så utrolig bergtatt og fortapte i... Et solid brukshundoppdrett; med en mann med lang fartstid som hundemann og som vet nøyaktig hva han holder på med som står bak! Men flere stod på listen og siden vi ville ha hannhund kom tanken snikende om vi at det kunne bli problemer OM det ikke ble så altfor mange hanner i kullet. I våre øyne er det jo langt mellom de gode oppdrettene, og ventetida kan bli lang på å få den valpen man er ute etter... Han tipset oss da om et bruksoppdrett i Sverige som (faktisk!) var klare til å levere...

Lille Marco så dagens lys allerede 1 Juli - 07. (Legg så merke til at Caros bokstaver også er i navnet hans...) Riktignok ett helt nytt individ. Og gråschæfer denne gangen. Mamma Vilda kommer fra Marhøjs kennel i Sverige, og far er Molars Zaiko. Farfar Task Vom Haus Milinda (skydshundmester fra Belgia) ..så her fikk vi inn de gamle gode svenske brukslinjene linjene helt fra Silverpilen OG litt nytt! En liten rekrutt - med masse KRUTT boende i seg, han med.. Han var som en hauk på oss borte i Forshaga da vi kom for titte på en sen onsdag kveld....rullende inn oppkjørselen til Anneli klokka vel 24 om natta! (Hjelpes, hva måtte hun tro, hehe... "Tokiga normenn!") Vi måtte jo bare bort å seeeee!!! Koste hva det koste ville.. Jeg og Rune tittet småleende på hverandre og tenkte nok nøyaktig helt det samme der han etter å ha fått vist frem sine beste "pirayaegenskaper"etterhvert måtte resignere for så å legge seg pæddeflat midt i valpekassa mens han verdensvant stirret på oss med hodet godt plantet mellom forlabbene..."Jeg skal sove nå - har dere ikke tenkt å gå, eller?" Man kan si han lignet mye på en viss kar! Klin lik Caros fakter og det bildet jeg la ved minnehilsnen om han..... Vi smeltet helt!

I over 4 måneder har han vel hengt i foten min; "lille Piraya" er knallfull av kamplyst og driftsegenskaper som ligger og ulmer under topplokket! Spor har han allerede vist stor interesse for, og allerede som 4 måneders gammel valp overrasket han oss stort med å gå et hele 3 dagers gammelt spor! Interessert og oppvakt som få! En herlig liten guttebass! Jeg skal ikke påstå jeg fikk kost så overvettes mye med han da han var bitteliten valp; men nå er han bare verdens go'este og jeg må bare ta meg i det og ikke ligge å rulle med han på gulvet heeeeele tia...

Vi har forhåpentligvis et langt liv foran oss; og allerede pr i dag har han fått vært med på det meste og introdusert til såvel som spor, hundekjøring (vel hoppende og løpende ved siden av) -og tro det eller ei men også skituppene våre lar han nå være i fred! Veldig opptatt av sin Siberian søster Ulva; men han skal oppdras til å bli et selvstendig lite individ så treningen foregår stort sett alene med han. Vi har mye å gjøre: det er tross alt en viktig jobb å sosialisere og trene en liten schæfergutt med såpass mye egenskaper boende i seg. Allerede nå er han blitt (stor???) og sterk! Takk for at våre veier tross alt krysset - og du har jammen mye Caro i deg, lille venn! (Selv om du selvsagt er DEG!) Du er perfekt for oss! Og vi har vært veldig heldige - sånne som deg vokser ikke på trær!

"Wake Me Up When September Ends": Greenday, 2005

Takk for alt, kjære Carogutt

(20.05.97 - 24.07.07)


Et vakkert, trøstende dikt for de av oss som har mistet et høyt elsket dyr.....

Jag stod vid din säng i natt…

Jag stod vid din säng i natt, jag kom för att titta till dig. Jag såg att du grät och hade svårt för att sova. Jag viskade försiktigt för att trösta dig när du torkade bort en tår: "Det är jag, jag har inte lämnat dig, jag har det bra och jag mår bra.
Jag är här hos dig".

Jag satt bredvid dig när du åt frukost, jag såg när du spillde ut lite kaffe.
Du tänkte på alla de gånger du sträckt ut din hand för att smeka mig. Jag var med dig i affären idag, dina armar började värka. Jag önskade att jag kunde ta några paket åt dig, jag önskar att det var mer jag kunde göra för dig.

Jag var med dig när du besökte min grav idag, du sköter den med sådan omsorg. Jag vill försäkra dig om att jag inte finns där. Jag gick med dig hem och såg när du fumlade med nyckeln.

Försiktigt lade jag min tass mot ditt ben, log och sa;

"Det är jag".

Du såg så fruktansvärt trött ut när du sjönk ner i fåtöljen. Jag försökte så hårt att få dig att förstå att jag stod vid din sida, att det är möjligt för mig att vara hos dig varje dag.

Jag säger uppriktigt till dig;

"Jag lämnade dig aldrig".

Du satt mycket tyst, sedan log du, jag tror att du då.....i kvällens stillhet förstod
att jag var hos dig.

Dagen är över..... Jag ler när jag ser dig och gäspa och säga;

"Gud välsigne dig, vi syns i morgon".

När tiden är inne för dig att gå över till andra sidan kommer jag att springa dig till mötes och välkomna dig, och då kommer vi återigen att gå sida vid sida.

Det är så många saker jag vill visa dig, här finns så mycket att se.
Men du måste ha tålamod, lev ditt liv med glädje.... kom sedan hem för
att stanna hos mig.

(Författare okänd )

Takk for alle gode stunder, de mange flotte turene vi hadde sammen i skogen og marka som du var så glad i... For at du passet på oss og var så trofast og god som du var.. For deg betydde "flokken" alt her i livet!... Jeg var så stolt av deg; alt du kunne... Du var så utrolig flink og intelligent en hund -med så ufattelig masse personlighet og egenskaper det bare var å ta av seg hatten for!... På mange måter var det ikke vi som lærte deg opp; snarere du som gav oss kunnskaper om det å være hund. For det var veldig masse hund i deg! Det er så mange gode minner ved deg - du har gått ved vår side i over 10 år nå, og på mange måter ble vi vel "voksne" sammen med deg. Jeg kan ikke lenger huske hva det ville si å ikke ha hund lengre; hva vi gjorde før vi startet veien sammen. For meg fortoner det seg som om det gode livet begynte da....vi fikk deg.

Vi så ingen annen utvei enn å gi deg en verdig avskjed; så flott, stolt og verdig en hund som du var skulle du få lov å slippe å gå alvorlig syk inn i alderdommen din...... Du stod på til det siste; ingen ante hvor syk du egentlig var før den dagen kom at du ikke orket reise deg... Du var en "motor" gjennom alle de årene vi hadde deg; sterk og arbeidsivrig som du var....Like til det siste er minnene av seg og skogen der; å få lov å gå spor som du var så glad i (og en sann mester i !) Du skal bli husket for den du var, og ikke den triste slutten. Like mye som du respekterte oss respekterte vi deg for det individet du var... I all evighet... vil du bli husket for alle de herlige stundene sammen med deg! Du skal bli vanskelig å erstatte....

I det du sovnet inn stod solen opp på himmelen etter en lang og grå julimåned - Jeg vet du har det godt nå, men vi savner seg så veldig... For alltid vil du på sett og vis allikevel være her med oss ....I våre hjerter er du fremdeles med oss på turene våre; og jeg vet at du fremdeles våker over oss og passer på oss... Vi glemmer deg aldri...aldri....Hvil i fred, kjære Carogutten vår!

Vintermarkens Caro 20.05.97 - 24.07.07

Mor :Vintermarkens Ewa, Far :Atenagårdens Olf (tidl. Nordisk Mester i Spor)

Caro kom fra et kull fra rene tjenestehundlinjer; dvs samtlige i kullet ble brukt som patrulje/tjenestehunder i politiet minus ham og et individ til. (Men det betød ikke at han ikke kunne ha blitt benyttet som tjenestehund hos "rette" eier... På et tidspunkt var han en ettertraktet kar - hundefolk jeg ser på med stor respekt husker ham ennå den dag i dag. Det varmer... )

"Han är din vän, din partner, din försvarare, din hund. Du är hans liv, hans kärlek, hans ledare. Han kommer att vara dig trogen till sitt sista hjärtslag. Du måste visa dig värd hans kärlek."

"Angels": Robbie Williams, 1997 ..........Denne sangen våknet jeg til dagen etter Caro forlot denne verden...Jeg tenker alltid på ham når jeg hører den nå....

"Thunderstruck" : AC/DC, 1990 er allikevel Caro slik jeg alltid vil huske han; en sann motor i felten og den gladgutten han alltid var, full av drifter og temperament. Sånn sett var Caro en type hvor spennvidden var enormt stor...Sånn var han bare! Det er også derfor vi ble så glade i ham!