God Jul! (Hundelivets gleder...)

Først litt Christmas-spirit: Ingen Jul uten den årlige post-forsendelsen med sjokolade og diverse accessories fra "Junaiten".. (USA....Og jepp, jeg har vært å snikspist av karamellene..yummmy!)

Så litt hundestoff, med litt mer om "Hundelivets gleder ":

"Helten" er trofast leser av "Postlista"; et nettforum for hundekjørere. Artikkelen under er fritt sakset herfra.Tydeligvis er erfaringene en gjør ute i felten "så som så", og noen av oss er kanskje mer ærlige enn andre...
Måtte allikevel le litt - det hele er temmelig tragikomisk!

"Nå avliver jeg snart meg selv... Nå ligger jeg på sofaen og lurer på om det var så lurt å begynne med hundekjøring og trenger helt klart psykoterapi.

Jeg har hatt et firespann i 1,5 år og har hatt det flott med de. Dessverre måtte jeg avlive ledertispa mi. Da stod jeg igjen med tre. Tre er jo alt for lite og det endte med at jeg fikk overta fire av en venn. Så nå fyker jeg rundt i Nordmarka uten kontroll og med syv trekkvillige hunder.
Nå har alle tispene hatt løpetid i løpet av de tre ukene jeg har hatt syvspann og den siste er nå høyløpsk. Gutta begynner å bygge opp en frustrasjon som når nye høyder og her begynner dagens moro…:.

Jeg kjøre avgårde fra Skar og kom ut på vannet Øyungen. Siden jeg ikke har noe god leder enda begynte de å surre ute på vannet. Jeg klarte med nød og neppe og stoppe spannet på isen for å forsøke å korrigere kursen. Hannen jeg hadde i front så nå sitt snitt til å få seg litt og snudde seg rundt for å gjøre et forsøk.

Det skulle ikke hann-hundene lengre bak i spannet ha noe av og la seg i selen for å få være med på morroa. Bakerst står jeg og har ikke en mulighet til å stoppe på den blanke isen. Det ender med en stor ball med hunder. To av hannene ryker selvfølgelig i hop. Midt ute på isen må jeg prøve å skille de to som sloss, samtidig som jeg må prøve å forhindre at flere blir med på slosskampen. Mens jeg prøver å skille de må jeg få løs de andre gutta av linesettet så de kommer seg unna. Jeg klarer tilslutt å skille de, men da renner allerede blodet friskt.

Og nå er jentene klare for å sloss. Jeg får tatt ut to av tispene av linesettet og klarer med det å forhindre en ny kamp. Nå står jeg med tre hunder igjen i spannet. To ankerhunder som er klare for mer tur og en som blør ganske kraftig. Jeg får dratt spannet inn til land for å få festet de, men i mellomtiden så er de andre gutta i full gang med å få parret seg litt. Jeg løper rundt i området som en gal mann for å forsøke å få stoppet parreleken og klarer tilslutt å få festet løpske tispa med en nakkeline til en busk nærme nok til at jeg kan gå i sleden uten at gutta prøver seg. I sleden får jeg henter oppstallingskjettingen som jeg heldigvis hadde med.

Jeg får hanket inn resten av bikkjene og klarer tilslutt å få snudd sleden, satt ankeret godt på plass og satt bikkjene tilbake i spannet. To av de må løpe uten bakline på grunn av skadene. Så bærer det tilbake og rett til veterinæren. Begge er skambitt og den ene har i tillegg brekt et bein i foten.

Og nå lurer jeg på om jeg bør gi meg "før noen blir skadet...

******************************************************************

...Og blir undertegnede frisk fra influensaen hun er berammet med for tiden hadde det jo vært suverent! Ingen god strategi å få besøk av Herr Svin like før jula ringes inn, syns nå jeg..hrmf! Og ikke er det gøy å måtte "isolere seg" fra omverdenen heller av frykt for å smitte andre. Men det mest kritiske er vel situasjonen for mannen som frykter en jul uten kaker...hvordan overlever man det, mon tro...?! He he.. Vel, det ordner seg nok for snille barn!:)

Riktig God JUl til de som måtte titte innom!

O'holy Night!

O'holy nigh! Her i huset er det stort sett kun en ting det dreier seg om om dagen : løpetid... O 'holy løpetid! Misforstå meg rett; men det høres virkelig ikke bra ut med en høyløpsk Siberian Huskydame ute i hundegården-som uler som hun er ALT annet enn tam. Så topper man det hele med en A.H-beiler som selv er levende overbevist om at han har verdens vakreste røst der han usedvanlig høylytt, og rustent uler i vei han også...-Det høres intet annet ut en som om han skulle lagt innpå med ei KASSE med whiskey så rusten som DEN røsten er.. Når de "bare for å toppa heile driden" korer sammen høres det jo videre alt annet enn nettopp magiskt ut. Nærmere manisk, for å si det sånn.. Kan nok kort beskrives som om man har fått besøk av samtlige medlemmer av den skandinaviske ulvestammen uti hagen...hihi! Marco er ikke mindre forfær, men tror du jammen ikke HAN også har stemt i med et par tapre ul han med?! (Og her ei natt satt han helt for seg selv og ulte som verdens tristeste ulv i stua her...) Vel, hadde det bare vært såvel...
Når det er sagt er han absolutt ellers ikke til å være i hus med.. Men det funker heldigvis bra å få kommet seg ut på tur og morsomme treningsøkter i form av felt/upplet.
Ulva og Ask bor jo ute i hver sin separate del av hundegården da ytterligere ekspandering av flokken er temmelig uinteressant for tiden.. . Har merkelig nok fått til noen turer på hundeslede og spark med de to, men Marco er (naturally) som en HAUK på Ulva, så den saken er definitivt utelukket. Ikke har han spist en eneste smule heller den uka det hele har pågått; stresser og står i som f..... Helt klart andre prioriteringer i hodet hans, ja! Hver gang man skal ut døra (og knapt nok det) er det et spetakkel uten like slik at naboene garantert tror man mishandler den stakkars hunden. Helten hadde jo store planer om lavvotur med sin lille ulveflokk, men som vanlig kom løpetida som julekvelden på kjeringa, så endte opp med at han fikk seg en overnatting i bilen heller..hi hi. Vet ikke om det var så veldig magisk akkurat, men en nødvendig onde var det iallefall slik at man ikke risikerer få diverse naboene på nakken her pga det ville ulekoret uti gården... Var ute på trekketur i dag med "gutta boys", mens damen med de gode duftene strategisk nok ble plassert hjemme denne gangen. Det ble fire runder i løypa (som er innpå et par km-totalt 8 km ). Vi kjørte de hver for seg, og ca midtveis i andre runde skjedde en "teknisk feil med koblingen" slik at den ene gasellen kom seg løs.. Dermed forsvant Mr Ask som et olja lyn nedover stien--sikkert levende overbevist om at far hang på slep etter med sparken...Not! Far stod imidlertid tilbake, alene og forlatt med et stk spark i løypa, livredd for hur dette skulle gå- og fikk etterhvert et unikt tempo på seg i fullt firsprang etter karen. (Dvs en "halvtam" gaselle som aldri har vært løs på skogen i hele sitt liv.. ) Her var det iallefall ingen som hadde ønsker om nok ei våkenatt uti "det fri" på befaring etter en løs husky man aldri har trent innkalling på.. MEN, den godeste Ask bestemte seg ganske kjapt for å returnere da han sikkert ikke rent lite måpende fant ut at hans gode venn ikke lengre befant seg bak han i sporet - (Da er det kaaanskje like greitt man ikke er oversosial og løper etter alle mennesker en ser . ) Således ble også alle fars visjoner om potensiell rådyrstek på middags-menyen relativt kjapt gjort til skamme. Og takke for det! ;) Vi får nok nøye oss med kylling-wraps... Maja goes Interiørblogging, hi hi... Nærmer jo seg jul og orntli' Holy Night og greier....gjør det ikke? ;)!!......

A touch of winter...

Da kan man se tilbake på en riktig herlig uke hva vær, vind og hundesport gjelder. Vinteren så også endelig ut til å gjøre sin ankomst for alvor da vi skrev desember. Vi har riktig storkost oss med klare dager, snø og 8-10 kuldegrader. Ingenting er dessuten som lyden av knitring av snø og frost under skoa . Sol og klart vær på dagtid og stjerneklare, fine fullmåne-kvelder over islagte vann nearby...
Hva mer kan en ønske seg? I det hele tatt perfekte forhold for hundetrening og lange fine skogsturer...Og ikke minst for kropp og sinn.. Man BLIR piggere når sola skinner, sånn er det bare.

Men hvor lenge var Eva i Paradis?!Not long!(Gjett tre ganger hvilket vær som regjerer utforbi nå da.?!)
En lettere overivrig mann har allerede fått hjulene i gang på både sparken og Tobogan (hundesleden). Hver eneste kveld har det vært destination skogen og skogsbilveiene. Og som de har løpt og kost seg! (Usikker på hvem som er mest ivrig - guttungen på to bein og i hockeystil bak meiene, eller de tre firbeinte...) Er litt imponert over hvor kjapt det har gått å få de innkjørt sammen - dette til tross for løpetid på gang hos en viss frøken. (Eller om mulig en real trigger, he he..) Det har virkelig gått unna så snøfokken har stått rundt ørene. Men så er det nok litt lettere med innkjøring når man har et par individer fra før som allerede er godt komfortabel i sela. Det nye medlemmet i flokken har også vist inneha en enormt bra fysikk - som seg hør og bør hos en AH. Var inne på tanken å koble på et speedometer - må da minst være oppmot 30 km/t når de er i full drive. Og "lille frøken Tunell-syn" Ulva leder flokken an med den største presisjon...(Hun lar seg sjelden distrahere av noe som helst når hun er ute og trekker - derav navnet. Det går KUN en vei - og det er rett frem..)Siden sist har "Trolle-lusken" fått nytt navn.(!) Vi syns det var like greitt all den tid han ikke virket lystre navnet sitt. Så nå lyder han (faktisk) navnet ASK, og ser ut til å trives med det.... I korte trekk kan jeg bare konstatere at det går stadig fremover med karen - og han har sklidd utrolig fint inn i den lille flokken vår. Han er en rolig, snill og underdanig hund som ser ut til å kjenne sin plass. Ingen krangling og tull og tøv, og enn så lenge hersker den fulle harmoni. Marco "plager" han heller ikke med å stadig invitere til lek (beste-i-verden for en hund som jo har skrevet ordet LEK midt i panna...) MEN, han får jo også den lille ekstra stimuli han må ha. Så klart. :)(Bilde stjelt fra nettet - fornøyd Alaskan Husky)
Har vel ikke blitt så mye lydighetstrening på glunten. Men i dag hadde vi oss ei økt på en sørpete bane full av vann og snø. Var som vanlig en rimelig heit kar bak i buret der som MER enn antydet at han var klar for trening og moro! Kunne jo bare registrere at det nok er noe "i det", at det lønner seg at bare en person trener inn kommandoer. Tror han blir forvirret av at jeg gjør det på min måte, og Helten på en heeeelt annen. (I tillegg til at far i huset er veeeeldig glad i å kaste kong...:) Og når Marco blir over-ivrig og "matte og husse" ikke forstår, da er det jo HELT greitt å kjefte og smelle etter kongen sin....?? Sant?! :)Helten in training, utstyrt med hjelm og støttemeier....

SPOR da? Tja, vi har vel gått et par stykker siden sist. Skogssporet var ingenting å klage på det heller - det var full pott, det.:) Og det siste var vel i grunnen ikke noe planlagt spor... (Definitivt ikke!) Hadde en time i forkant registrert et par "turgåere" på skogen som relativt ufrivillig ble et aldri så lite offer.(...for min nysgjerrighet og bikkjas ivrige nese) Sånn er det når man er lat og har en hund som mer enn gjerne vil jobbe... Og polakkene.. se de hadde hatt seg en temmelig lang tur inn på skogen.. Sporet må ha vært innpå et par km langt. Og vi fant såvel fine rasteplasser (inklusive pølsepinner) og forlatte hytter man knapt ante eksisterte...

Fotografering - nei, se det glemte man visst heeeelt bort i finværet!

Turlivets gleder...

Kristian Valen i sin geniale figur Kjartan. Fra Valens Frokost TV som sendes på TV Norge.

Her møter Kjartan Helt og polfarer Børge Ousland, og sammen skal de se på utstyrspakka....

Ny beboer i hundegården:)

Marco og Ulva er blitt velsignet med "søsken". For snart tre uker siden flyttet det nemlig inn en staut og velpelset Alaska Husky-gutt i det ene hundehuset. Ett år gammel, og lyder (ikke) navnet Troll. (Derfor en liten diskusjon hvorvidt det blir en ny dåp hvor navnebytte foretas...) Han har hele sitt unge liv bodd sammen med 15 andre AH som ble brukt til aktiv hundekjøring - men kennelen ble avviklet og hele gjengen ble av den grunn omplassert. Må vel si at de første døgnene her hjemme bar preg av MYE stress for den unge mannen pga omplasseringen...og uling som reneste ulven hver morgen presis på slaget åtte.;) (=Fóringstid) Skal vi leke???

I tillegg er han nok ikke utpreget sosial... (Sånn ca like sky som ulvene på Langedrag, vil jeg muligens tro...) Noe som enten kan skyldes linjene/avl eller rett og slett det faktum at han kanskje ikke har blitt mest preget på mennesker i valpekassa/tidlig oppvekst.

Nå er jo enkelte AH og SH tilbøyelige til å være en smule tilbaketrukne da dette jo er såkalte urhunder, MEN det er ikke ønskelig at de innenfor avl er så sky. Og egentlig var det vel ikke direkte ønskelig fra vår side heller at han skulle være nettopp det. Jeg hadde aldri feks ville hatt en schæfer eller annen rase med de 'egenskapene'....(Men så sitter også forsvaret i AH/SH veldig, veldig langt inne. Det kan jo noen ganger være en smal linje mellom frykt/aggresjon i hunder generelt)

Første forsiktige møte..

Men til det positive: det går fremover. Han har fremfor alt et svært klart og tydelig språk og er lett å lese - selv om han ei stund her viste SAMTLIGE av alle de dempende signalene Turid Rugås skriver om i sin bok "Dempende Signaler"... Pelsen både lukter og ser adskilllig freshere ut - noe den nok ikke kan påstås gjorde her tidligere pga all stresset ved omplasseringa. Ikke minst SER han adskillig mer avlsappet og rolig ut, og tar nå smått om senn kontakt.

Fra å veksle på å dingle bak far i lina/rase som en rakett i ring rundt oss har han nå forflyttet seg til oppløpssia og strutter av selvtillit i selen sin der han får lov å gjøre presis det han er avlet på: trekk!

Tjo hei!

Ser nok litt tøffere ut enn hva man egentlig er...:)

En annen ting er at han faktisk også lærer mye av å være sammen med Marco og Ulva. Hunder er utrolige sånn. Han tør mer opp, og forhåpentligvis lærer han seg til å bli et tøffere individ. Slik ser det iallefall ut! Han har nok ikke vært med på så altfor mye i sitt korte liv, og tror nok aldri han har møtt større utfordringer enn de han har hatt de siste ukene. Og Marco da? Undertegnede var vel mer enn spent på hvordan akkurat Marco ville takle en ny broder i familien. Men som den herlige, fine og trygge hunden han er så har jo dette gått over all forventning! Fordi Troll er så enkel å lese han også. Han kjører ikke på med kamplekene sine- istedenfor har de hatt noen artige jaktleker uti hagen her der de har fått lov å more seg som hunder bør få lov til! (Umulig å få avbildet de-det gikk så fort unna!)Moro å se hvor glade og fornøyde de er - spesielt Troll da som knapt nok har lekt siden valpekassa! Med Ulva funker det selvsagt utrolig bra - og han har tydeligvis blitt veldig glad i henne. Så sånn sett har han tilpasset seg flokken veldig bra! Og motsatt også selvsagt! (Hey, han har jo havnet hos selveste FAMILIEN KOS, så det her bør jo gå bra:)Sjekk cowboyen i bakgrunnen...fnis:)

Helten da? Kan vel si han har hintet vel og leeeeenge om å utvide spannet sitt - og da var det vel på tide å gjøre noe med saken. Den andre halvdelen her kunne jo feks blitt gal av mindre masing... Videre antok jeg vel det kunne bli visse innskrenkninger på mitt og Marcos (trenings)forhold om han utelukkende skulle kjøre han i spann hele vinteren! ;) Og det vil vi jo ikke ha noe av!Ulva prater og "sjårrer" så det står etter...

Så i går foregikk debuten på barmarks-kjøring. En "mørk og stormfull aften" var det en stolt og ivrig mann som selte opp spannet sitt -og avsted bar det med sykkelen på slep. Med sikkert verdens tøffeste spann bestående av en Alaska Husky, en Siberian Husky,og en Schäfer (som jo iallefall trekker for to!)

Bare for å konstatere at man ikke var alene om den saken...

...Oppe i marka møtte han nemlig sin "overmann "med hele ti stk siberian huskies i spannet ...he he:))) (Sikkert et tegn fra oven om at han burde få fler...iflg Helten)

Uansett: debuten på barmarkskjøring gikk veldig bra! Troll hang i lina og hjalp til så godt han kunne- og i løpet av vinteren får vi nok garantert se mer av Speedy Gonzales in action. I følge stamtavla har han mye bra å slektes på - og som navnet tilsier så ser jeg amerikanske navn (fra Alaska) på hundene tre ledd bakover i stamtavla hans. Blir jo spennende å se! Så nå kan vinteren bare komme. Jeg er dessuten dritlei regn og mørke!!!

SPORHUNDEN SLÅR TIL IGJEN: Selvsagt er ikke SELVESTE vidunderbarnet blitt glemt mitt oppi "familieforøkelsen"... Marco har vært og gått spor en av disse våte, mørke dagene. Der også mørket i tillegg kom på (og man måtte ta frem hodelykta=mørkespor) og hvor snøen hadde dekt pinnene innen sporet fikk lagt seg, snuste Marco seg frem til ti stk sporpinner. Det ble med andre ord full fangst: ti av ti mulige. ;) Han e sååååå flink, den gutten!WITH SPECIAL THANKS TO: For å avlutte dette megainnlegget: Jeg har lenge lovet dyrt og hellig at jeg skulle gjøre ære på de to Heltene som på slutten av sommeren her la (etterlengtet) nytt og fint gulv i stua! Her kan jeg presentere de to kjekke håndverkerne:Udo Birkenschneider og Toro Pesch. Begge kommer fra den lille byen Anton Bergolius i Polen, hvor de begge tidligere-som de fleste andre polske håndverkere her tillands- har bak seg en lang karriere som lærere.

Faktisk hadde han ene Helten med seg sin egen lille valp: rottweileren Roxy. Som forøvrig må sies å være en "lugn" liten sak i forhold til diverse schæfervalper som har vokst opp i denne residensen...:) Det var vel egentlig aldri så mye som aktuelt å engang vurdere ordet "besøk" med et villdyr av en schäferulve-valp som utelukkende kun hang i foten og bare ville kampe og leke med alt og alle han så den gangen....

En ettermiddag utenom det vanlige...

Det er kanskje ikke alt her i verden som egner seg for blogging. Men noen ganger hender det ting her i livet som utvilsomt gjør at en uungåelig stopper opp et øyeblikk og tenker. Hvor tilfeldig livet kan være : at man ganske enkelt er på rett sted til rett tid. Opplevelsen vi var vitne til og etterhvert ble innblandet i i går var av et slikt kaliber. Hadde ikke noen kommet - hadde historien mest sannsynlig fått et tragisk utfall. Det føles helt fryktelig å tenke på, samtidig absurd og rart - fordi det kun var snakk om tilfeldighetnes spill - og at noen om mulig hadde såkalte "englevinger"..

Det hele utspant seg i går- etter vel 5 kilometers kjøring innover øde skogsbilveier inntil tur/treningsterrenget vi ofte benytter i lag med hundene våre. Et beferdet område i helgene - men veldig stille og rolig på hverdagen. I det vi svinger inn på parkerinsplassen får vi øye på en personbil - samtidig er det uungåelig ikke umiddelbart å se den gule slangen som er tapet fast i eksosanlegget til bilen som står med motoren i gang. Den andre delen av nevnte slange er festet i et forsåvidt lukket og igjentapet vindu - inn i bilen.

"Men hva fan..." sier mannen min.. Vi kikker sjokkerte på hverandre og før mannen min får rukket å parkere bilen løper jeg utav bilen mens adrenalinet pumper som pokker.. "Han kan umulig være i live", tenker jeg bare der jeg napper tak i en låst bildør, river ut slangen som er solid tapet fast og hamrer alt jeg orker på bilvinduet til mannen som sitter innenfor mens jeg roper: "Hva er det du gjør? Du må våkne!!!".

Han sitter bakoverlent med lukkede øyne og munnen åpen. Han er langt borte...

Så, som ved et mirakel åpner han etterhvert øynene... og åpner etter en stund såvidt bildøra på gløtt. Han er sløvet og forbannet - forbannet på at han ikke fikk gjennomført det han var i ferd med å utrette - å ta sitt eget liv. Jeg nesten skriker til han at "du må komme deg ut herfra" og skal til å ta tak i ham. På et eller annet vis greier han allikevel å få låst døra. Mannen min løper rundt og tar tak i alle dørene, til slutt finner han sidedøra ulåst, åpner den på vid gap for å få luftet ut. Han prøver strekke seg etter bilnøklene, men mannen er i mental ubalanse og vi må bare trekke oss litt til siden.

Selv løper jeg etter telefonen for å få hjelp av politi/ambulanse- bare for å finne ut at det ikke er mobil-dekning her inne i skogen! I det jeg skal til å snu meg begynner han å kjøre vekk fra området. Jeg rekker å nappe løs slangen bak i eksosanlegget. "Han skal fader meg ikke greie utrette det han hadde tenkt ved en senere anledning i dag", er alt jeg tenker mens jeg memoriserer bilnummeret. Vi hopper i bilen vår igjen, og må kjøre alle 5 km ned til hovedveien for å få dekning på mobilen- der ringer vi politiet og vi greier spore hvem han er på bakgrunn av opplysninger om bilen...

Vi hadde hyppige telefoner fra politiet den ettermiddagen. Og historien endte hveldigvis godt! Han ble til slutt funnet- og mannen fikk den hjelpen han trengte. Selv håper jeg han etterhvert selv skjønner at livet er kostbart- og verdt å leve uansett... Og jeg håper inderlig han nå får hjelp til å takle den motgangen han tydeligvis opplevde og ikke maktet takle - hva enn det måtte være.

Politikonstabelen i andre enden av tråden kunne ikke få takket oss nok "for vel utført arbeide". Og Helten og jeg ble såkalt "dagens helter " inne på kammeret. Hva det enn betyr... Det syns jeg var å ta veldig i. Alt var i grunn bare et "tilfeldighetenes spill" - At NOEN i det hele tatt var der- samme hvem. Enhver hadde jo gjort det samme - det er en selvfølge at man gjør hva man makter. Samtidig føles det som om det var en slags mening at vi skulle nettopp dit. På det tidspunktet. Den dagen... Tilfeldigheter eller ikke. Jeg er lettet at det tross alt gikk så bra. Uendelig lettet.

FRA HUNDEFRONTEN: Amputert tur; resulterte i at vi den kvelden tok på oss hodelyktene og selte opp samtlige hunder. Også den Alaska Huskyen far har på lån her et par uker. ;) (Historie følger senere) Den beste måten å avreagere på er jo uten tvil å komme seg ut i naturen og gå! Så vi siktet oss inn på skogen - denne gangen på andre siden av bygda. Og med mentalt understimulert hund på tur, (vi hadde jo tenkt å spore denne dagen) ordnet Marco mye av biffen selv ved å sørge for å FINNE spor selv! I godt og vel 1,5 km gikk han med nesa limt i bakken etter mannen som hadde gått foran oss og som vi møtte ved veis ende...(..og hadde ikke hund.) Når mor ikke tar tak i saken, får jeg ordne det selv!

Det fikk man forsåvidt også bevist forelden da vi (nok engang) var ute på ferd. Jeg hadde savnet den ene skinnhanskene i noen uker. Dypt savnet var den, og etterhvert gikk tidligere innehaveren til innkjøp av nye slik at lankene fremdeles kunne holdes varme. Ca tre km inne i marka setter Marco snuta i været og tar et fantastisk overvær...jeg stusser litt. Han hopper og støter ivrig mot et tre. Til slutt setter han seg ned foran det og kikker opp mens han bjeffer som f...!

Jeg stopper, går bort til han og kikker opp. Regner med at det er en fugl eller noe annet rart. En elgeskank kanskje?;) Neida du, der henger skinnhansken min fast i treet! Noen hadde funnet den og hengt den opp. Naturligvis ble mor veeldiiiig stolt over sporhunden sin, og Marco kjeeeempefornærmet fordi han ikke fikk LEKE MED HANSKEN! Den lille raringen. Hell at man hadde noen godbiter i lomma som man kunne belønne med...;)

Som han minner om Caro- han brukta alltid finne ting han også. Etterhvert ble skuffen full av solbriller, dyre slire-kniver, smykker etc. Men det "beste" funnet var nok den gang han ivrig skrittet mot et par poser fulle av øl som lå gjemt inni tjukkeste skogen, inn under masse løv. Det er vel unødvendig å si at det den kvelden ble en aldri så liten fest på'n far!? ;)... Og heeelt sikkert et griseører eller to i belønning til den andre delen av ekvipasjen! ;)

Staut kar.. "Se på han 'a. Sitter og kikker etter damer!:)"

Vi er ikke bare på skogstur eller trener. Her har Marco tatt turen til strandpromenaden i byen, og sitter på en gigantisk (og svin-glatt) marmor-stol-stein og kikker etter damer.... Kan vel si han fikk oppmerksomhet den dagen...:)

*Mor unnskylder samtidig tidenes mest elendige mobilkamera*...

Beautiful Day

Sol fra skyfri himmel, 5-6 g i lufta, noen km gange opp- og innover skogen dekt i høstfarger, knitrende bål med inntak av varm drikke og mat (derav store mengder sjokolade hos visse personer, he he) og ikke minst: selskap av gode venner.

Kort oppsummert :essensen av dagen i dag... som må sies å ha vært svært så vellykket! Vi kom oss heller ikke hjem før mørket seg inn over skogskanten, og det var tid for å dra frem hodelyktene. ("Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur - og ingen ville hjem!". Neste gang blir det vel overnatting..?!;) Og utover dette har vi hatt flere hyggelige oppmøter i lag med venner og aspiring hundefolk. Marco har videre gått sitt første spor lagt av "fremmede".(dvs der den fremmede faktisk var klar over at han ble gått spor etter...ref. mine tidligere "polakk-spor"... ;)

Bank i bordet, han sviktet virkelig ikke og plukket også med seg samtlige pinner! Må innrømmes at jeg var litt spent før vi forsvant uti skogen...det blåste nemlig fra samtlige vindretninger og jeg tenkte bare at: herregud, det er jo så typisk når man endelig skal vise seg frem... Men etter sporoppsøk bar nesa rett i bakken, den. Og med Marco etterfulgt av fire stk kandidater på rekke og rad, gikk gullgutten både ett og to spor før vi gav oss. Og han kunne garantert gått fler, for er det noe den gutten virkelig elsker så er det å få jobbe, jobbe og jobbe! Alltid våken, alltid klar - og man må nesten dra han med seg hjem! Og det er så moro å se han in action også....det lyyyyyser formelig lykke av gutten lange veier!
At han før sporoppsøket attpåtil trekker som en hest i lina og durer rett forbi, og ikke engang bryr seg om å hilse på "favoritt-onkel" (farbror) som står rett ved bildøra, sier vel også sitt!;) Vinterepler - det gror enda i hagen...
Så da har vi fått testet den biten - veit jo at det er hunder som blir såpass preget av å kun gå spor lagt av eier, at de ikke viser interesse for noe annet. Og sånn var det ikke - virkelig ikke. Og i grunnen følte jeg meg vel nokså trygg på at det ikke var tilfelle her! Veit jo at jeg har en himla bra hund!;)

Videre har vi også gått 600 m lange spor i ulendt/delvis beferdet terreng. Og spor-utholdenheten er stor den. Men ved et tilfelle snudde karen seg , tittet på meg og lurte vel på om det skulle være sååå langt mellom spor-pinnene.. "Er det virkelig ikke fler her jeg burde finne??" Det han derimot etterhvert faktisk også markerte på var mine nøkler som hadde ramlet utav lomma mi da jeg la sporet....! Han ble stående å snuse og ville bare ikke gå videre, og jeg visste godt det ikke lå noe sporpinner der..
Så galt kan man ta.. I neste øyeblik står han der med nøkkelknippa i kjeften! Og hvordan skulle så jeg kommet meg hjem uten sporhunden min da - uten bilnøkler - mange kilometer hjemmefra som vi var!?

Vel, nok skryt! ;)Høsten er iallefall min klare favorittid mht hundetrening - hvor spor nå er den klare vinner.(Kjekt å variere treningen iallefall!) Man må benytte seg av sånne fine dager som det er nå...
Litt lur Ulva, myser på stokken til Marco...."Den skal jeg ha"...!
NOT SO BEAUTIFUL DAY: At ikke alle hunder (eller eiere!) er like bra i hodet sitt - kan vel være en heeelt annen sak...! Jepp, vi har vært i konfrontasjon med den samme helvetes airedale terrieren som yppet seg for et par uker siden. Denne gangen var vi på tur i skogen; Marco festet i sele og line og belte rundt livet mitt. Og før vi aner ordet av det er den jævla hunden rett opp i trynet på oss - glefsende etter halsen på Marco så fråden stod utav munnen! Jeg hadde virkelig ingen sjanser for å få skremt den, såpass langt inn i "rød-sona" var den da den gikk til frontal-angrep på Marco. Og selvsagt var jeg også svært lite interessert i alvorlige bitt skader - og hadde intet valg annet enn å lange ut med et velplassert spark for å få vekk udyret! (Takk for solide legger-legger som det muligens ser ut som man har sparket fotball OG kjørt profesjonell utfor med hele ens liv! Tror allikevel jeg skal være glad for de - og at de kom til nytte i en ikke akkurat drømme-situasjon! ) Jeg går virkelig ikke inn med henda på hunder som er inni angreps-modus . Det sier seg selv at det videre er praktisk talt en umulig kombinasjone samtidig som man prøver å holde sin egen hund som fremdeles er i bånd. Og selvsagt vil forsvare seg den også!

Det merkelige var jo at da eier endelig dukket opp, ble hun stående der ti meter unna og torde ikke engang gripe inn! Tør jeg si jeg var forbannet? Det kokte mildt sagt under topplokket da jeg kommanderte henne til å se å få den jæ--hunden i bånd. Men nei... Da den endelig pauset mellom angrepene etter det tydelig velplasserte sparket, kom endelig mannen til unnsetning. Gad vite hvor han i mellomtiden hadde stått gjemt mellom trærne?!

Hva er det med enkelte hundeeiere? Og hvorfor skal man på død og liv ha løs hunder som er aggressive mot andre? (Eiers svar: det er ikke så mange som går turer her. Right! Bygdas mest populære turområde...!) Og hvorfor har en i det hele tatt hund når man ikke engang tør gripe inn? Gang etter gang? Jeg bryr meg filla i at overnevnte hund selv hadde blitt angrepet av hunder en gang i tidenes morgen og derav i sin tid ble aggressiv- det gir eierne ingen rett -whatsoever- til å ikke ta ansvar slik at sirkelen bare fortsetter og eventuelle andre hunder blir angrepet, full av bittskader og ødelagt i hodet de også!

Nå ble jo heldigvis ikke dette utfallet her. Marco er heldivis en stødig kar i topplokket og har heldigvis evnen til å kjapt skake av seg ubehageligheter - og takk og lov for det! Byturen dagen etter der vi passerte flere hunder var som den pleier. Men jeg føler meg så forbannet maktesløs når andre eiere ikke tar ansvar for dyra sine, og andre, uskyldige hunder (og eiere) ender med å måtte svi for dette. (Nå altså for andre gang!) Man blir gående på "tå-hev" og kikke til høyre og venstre.. Når blir neste gang dette skjer - og hvor kan man i det hele tatt ferdes trygt?? At det ikke ble bittskader denne gangen var virkelig bare pur flaks...(og litt kan man vel denne gangen også takke den tykke gode pelsen til gullgutten!) Men jeg undres - og det er ingen god følelse.

"Beautiful Day": U2

Ulvebesøk...

I et praktfullt høstvær tok vi (omsider) forrige helg turen til Langedrag Naturpark,(link) i Nore og Uvdal kommune... En to-tre timer lang biltur gjennom vakre fjell og landskap i fantastisk fine høstfarger. Og enda mer fantastisk må vel også vårt besøk sies å ha vært. Det innfridde virkelig totalt til forventingene.

-"Husk nå å nyte øyeblikket her og nå, og ikke kun bli opphengt i fotografering og tilværelsen BAK linsa", sa "guiden" i det vi ble loset inn gjennom slusa til ulvegården.

-"Jeg ser poenget", sa jeg....

...Og endte naturligvis opp med godt over 80 bilder....

Nå er jo saken slik at vi ved et par tidligere anledninger også har avlagt ulvene et besøk. En unik mulighet til å se, tilegne seg mer kunnskap og oppleve ulv, da sannsynligheten for å møte den i vill tilstand er så uendelig liten. Det mest minneverdige var nok dette besøket (link) som ble avviklet for noen år siden, og hvor vi fikk hilse på de sosialiserte ulvene Ask og Embla. Denne "attraksjonen" er imidlertid nå stengt for besøkende, og såvidt jeg forsto var noe av årsaken at de som drifter parken og har ansvaret for ulvene registrerte at ulvene ble noe "stresset" av stadig besøk av fremmede inne på territoriet-og at de faktisk var tilbøyelig til å reagere/endre adferd mot enkelte mennesker.

De 8-9 ulvene vi nå besøkte var imidlertid ikke sosialiserte (som ulvene på Polar Zoo og i Kolmgården) - og med andre ord fantes intet rom for å klappe ulvene. De kunne kort sagt betegnes som ville - men habituert til situasjonen der mennesker kommer inn forbi innhengningen- vel og merke på deres premisser. Selv sitter jeg igjen med inntrykket at selv om de til å begynne med var sky og forsiktige, allikevel virket veldig rolige og veltilpasset til tross for oss menneskers tilstedeværelse..

Ulvene var ikke synlige da vi kom inn - de befant seg inne i terrenget på den vel 40 mål store boltringsplassen sin innenforbi en solid innhengning. Men èn etter èn dukket de opp etter at vi: en gruppe ulveinteresserte-mennesker på 8-10 personer -rolig spaserte inn i "formasjon" og satte oss ned på en anvist plass i gruppe. Og mye av grunnen til nysgerrigheten var nok også tilgangen til vafler fra personalet som stod i spissen....:0)

Vi ruslet rolig inn i ulvegården i samlet tropp på rekke og rad - hvor de eldste og mest dårlige tilbeins faktisk ble henvist til ikke å gå bakerst... (Usikker på om det hadde noe med adferd og kroppsspråk/ulvens tolkning av signaler...)

Som mangeårig hundeeier var det ikke vanskelig å se likhetstrekkene i ulvens kroppsspråk kontra tamhunden. Den er presis lik, og flere ganger tok jeg meg i å tenke at dette her er jo som hunder...!Ulvevalp født i mai-måned og still growing!Stille og forsiktig kom de mot oss... Hele tiden på noen meters avstand.Før vi fikk anledning til å komme inn i innhengningen var ulvene blitt godt fóret med mat... Her en litt trøtt ulv - hvor øynene hang på glipp etter matinntaket..........
Øyekontakt med ulvevalpen. Uforvarende kom jeg til å knekke noen tynne strå som sperret utsikten foran linsa - det reagerte den naturligvis på og ble litt skeptisk...
Sky, men allikevel så veltilpasset og rolig...Her en lavrang ulv. Man kan se arrene i ansiktet etter kamp/jaktlekene i flokken/rangordning som noen gang gikk litt vel hardt for seg-hvor de ranghøye ofte biter de langrave i ansiktet. Tjihi, liten Marco? :0)

Må tilføye at jeg brukte en 55-200mm linse - DET er grunnen til at det ser ut som alle ulvene er "up close"....

Vil til slutt anbefale boken "Ulv i Norge", skrevet av Unsgård og Vigerstøl". Denne tar for seg ulven som art, ulveflokken og ulvespråket mm, samt ulven som tamhundens forfedre.