En ettermiddag utenom det vanlige...

Det er kanskje ikke alt her i verden som egner seg for blogging. Men noen ganger hender det ting her i livet som utvilsomt gjør at en uungåelig stopper opp et øyeblikk og tenker. Hvor tilfeldig livet kan være : at man ganske enkelt er på rett sted til rett tid. Opplevelsen vi var vitne til og etterhvert ble innblandet i i går var av et slikt kaliber. Hadde ikke noen kommet - hadde historien mest sannsynlig fått et tragisk utfall. Det føles helt fryktelig å tenke på, samtidig absurd og rart - fordi det kun var snakk om tilfeldighetnes spill - og at noen om mulig hadde såkalte "englevinger"..

Det hele utspant seg i går- etter vel 5 kilometers kjøring innover øde skogsbilveier inntil tur/treningsterrenget vi ofte benytter i lag med hundene våre. Et beferdet område i helgene - men veldig stille og rolig på hverdagen. I det vi svinger inn på parkerinsplassen får vi øye på en personbil - samtidig er det uungåelig ikke umiddelbart å se den gule slangen som er tapet fast i eksosanlegget til bilen som står med motoren i gang. Den andre delen av nevnte slange er festet i et forsåvidt lukket og igjentapet vindu - inn i bilen.

"Men hva fan..." sier mannen min.. Vi kikker sjokkerte på hverandre og før mannen min får rukket å parkere bilen løper jeg utav bilen mens adrenalinet pumper som pokker.. "Han kan umulig være i live", tenker jeg bare der jeg napper tak i en låst bildør, river ut slangen som er solid tapet fast og hamrer alt jeg orker på bilvinduet til mannen som sitter innenfor mens jeg roper: "Hva er det du gjør? Du må våkne!!!".

Han sitter bakoverlent med lukkede øyne og munnen åpen. Han er langt borte...

Så, som ved et mirakel åpner han etterhvert øynene... og åpner etter en stund såvidt bildøra på gløtt. Han er sløvet og forbannet - forbannet på at han ikke fikk gjennomført det han var i ferd med å utrette - å ta sitt eget liv. Jeg nesten skriker til han at "du må komme deg ut herfra" og skal til å ta tak i ham. På et eller annet vis greier han allikevel å få låst døra. Mannen min løper rundt og tar tak i alle dørene, til slutt finner han sidedøra ulåst, åpner den på vid gap for å få luftet ut. Han prøver strekke seg etter bilnøklene, men mannen er i mental ubalanse og vi må bare trekke oss litt til siden.

Selv løper jeg etter telefonen for å få hjelp av politi/ambulanse- bare for å finne ut at det ikke er mobil-dekning her inne i skogen! I det jeg skal til å snu meg begynner han å kjøre vekk fra området. Jeg rekker å nappe løs slangen bak i eksosanlegget. "Han skal fader meg ikke greie utrette det han hadde tenkt ved en senere anledning i dag", er alt jeg tenker mens jeg memoriserer bilnummeret. Vi hopper i bilen vår igjen, og må kjøre alle 5 km ned til hovedveien for å få dekning på mobilen- der ringer vi politiet og vi greier spore hvem han er på bakgrunn av opplysninger om bilen...

Vi hadde hyppige telefoner fra politiet den ettermiddagen. Og historien endte hveldigvis godt! Han ble til slutt funnet- og mannen fikk den hjelpen han trengte. Selv håper jeg han etterhvert selv skjønner at livet er kostbart- og verdt å leve uansett... Og jeg håper inderlig han nå får hjelp til å takle den motgangen han tydeligvis opplevde og ikke maktet takle - hva enn det måtte være.

Politikonstabelen i andre enden av tråden kunne ikke få takket oss nok "for vel utført arbeide". Og Helten og jeg ble såkalt "dagens helter " inne på kammeret. Hva det enn betyr... Det syns jeg var å ta veldig i. Alt var i grunn bare et "tilfeldighetenes spill" - At NOEN i det hele tatt var der- samme hvem. Enhver hadde jo gjort det samme - det er en selvfølge at man gjør hva man makter. Samtidig føles det som om det var en slags mening at vi skulle nettopp dit. På det tidspunktet. Den dagen... Tilfeldigheter eller ikke. Jeg er lettet at det tross alt gikk så bra. Uendelig lettet.

FRA HUNDEFRONTEN: Amputert tur; resulterte i at vi den kvelden tok på oss hodelyktene og selte opp samtlige hunder. Også den Alaska Huskyen far har på lån her et par uker. ;) (Historie følger senere) Den beste måten å avreagere på er jo uten tvil å komme seg ut i naturen og gå! Så vi siktet oss inn på skogen - denne gangen på andre siden av bygda. Og med mentalt understimulert hund på tur, (vi hadde jo tenkt å spore denne dagen) ordnet Marco mye av biffen selv ved å sørge for å FINNE spor selv! I godt og vel 1,5 km gikk han med nesa limt i bakken etter mannen som hadde gått foran oss og som vi møtte ved veis ende...(..og hadde ikke hund.) Når mor ikke tar tak i saken, får jeg ordne det selv!

Det fikk man forsåvidt også bevist forelden da vi (nok engang) var ute på ferd. Jeg hadde savnet den ene skinnhanskene i noen uker. Dypt savnet var den, og etterhvert gikk tidligere innehaveren til innkjøp av nye slik at lankene fremdeles kunne holdes varme. Ca tre km inne i marka setter Marco snuta i været og tar et fantastisk overvær...jeg stusser litt. Han hopper og støter ivrig mot et tre. Til slutt setter han seg ned foran det og kikker opp mens han bjeffer som f...!

Jeg stopper, går bort til han og kikker opp. Regner med at det er en fugl eller noe annet rart. En elgeskank kanskje?;) Neida du, der henger skinnhansken min fast i treet! Noen hadde funnet den og hengt den opp. Naturligvis ble mor veeldiiiig stolt over sporhunden sin, og Marco kjeeeempefornærmet fordi han ikke fikk LEKE MED HANSKEN! Den lille raringen. Hell at man hadde noen godbiter i lomma som man kunne belønne med...;)

Som han minner om Caro- han brukta alltid finne ting han også. Etterhvert ble skuffen full av solbriller, dyre slire-kniver, smykker etc. Men det "beste" funnet var nok den gang han ivrig skrittet mot et par poser fulle av øl som lå gjemt inni tjukkeste skogen, inn under masse løv. Det er vel unødvendig å si at det den kvelden ble en aldri så liten fest på'n far!? ;)... Og heeelt sikkert et griseører eller to i belønning til den andre delen av ekvipasjen! ;)

Staut kar.. "Se på han 'a. Sitter og kikker etter damer!:)"

Vi er ikke bare på skogstur eller trener. Her har Marco tatt turen til strandpromenaden i byen, og sitter på en gigantisk (og svin-glatt) marmor-stol-stein og kikker etter damer.... Kan vel si han fikk oppmerksomhet den dagen...:)

*Mor unnskylder samtidig tidenes mest elendige mobilkamera*...