No Rest For The Wicked...;)

Så var vi atter tilbake i skog og mark...
Vi skriver 1.mai...den dagen min aller første hund ble født; min store, staute og kjære Barro - en Curly Coated Retriever-hanne som rakk bli hele 13 år...
Og skog betyr som sagt ergo enda flere spor på den unge mørke herremannen i familien.(Den velpelsa saken, om noen skulle være i tvil om det...) Våknet opp til sol og fint vær, og så var det bare å samle sammen hunder og dra til skogs - --Enn så lenge, før i det vi rekker å parkere åpner himmelens sluser seg på vidt gap...det formelig bøttet ned! Hrmf! Særlig moro når det sitter en temmelig masete kandidat bak der i hundeburet som overhodet ikke er interessert i å vente på opphold og som syns spor er noe av det artigste i hele verden..Da var det bare å legge "prinsessefaktene" til side og skride ut i det våte element- Dvs den her gangen fikk helten oppgaven å legge ut sporet..(I wonder why...)

Mens sporet fikk 20 min på å klargjøre seg var det bare å sette seg i bilen og tålmodig vente mens handlelister for helga omtenksomt ble ført i penn... Og med et sporopptak som gikk i bortimot 190 var det bare å storme etter schæfern og fullføre...Det vil si: denne gang var det "tilfeldigvis" sporgang med Helten dinglende bak lina iført avklipte skinnhansker.. (Tør jeg si han var et mindre heltmodig syn?!)

.

Med dyp og fin nese, og den sedvanlige stramme lina gikk iallefall Marco det vi begge måtte si oss enige om at definitivt var årets beste spor...over viltspor og det hele...og plukket selvsagt med seg samtlige pinner... Helten, som nok iblandt kan være av den mer beskjedne typen var veeeldig imponert...og i det han setter seg i bilen sier han resolutt: -"Han burde virkelig vært med å konkurrert..det er synd og skam at vi ikke gidder gjøre det"... "FINT...!" For er det noe jeg ikke tør i denne verden så er det å utsette meg selv for sånne skumle saker.. Selv om jeg nok følte presset tynge der et øyeblikk innrømmer jeg gladelig at "det har jeg kort sagt verken nerver eller dress til", (...som en jeg kjenner proklamerte da han ble invitert i bryllupet til ex.en...)

For meg er det rett og slett morsomst å trene sammen med hunden, la hunden bruke hodet sitt og se hvilken glede det gir HAN- og selvsagt også se hvilke resultater det gir. Jeg veit jo han er flink! Det holder! (Og hva vet nå hunden om at den konkurrerer - det er vel mest for vår egen skyld..? :))

Hva jeg derimot føler på er at jeg nok skulle brukt han til noe mer "samfunnsmessig" nyttig! DET er en helt annen sak.... Hunder som dette burde jo brukes! :)

Og mens samvittigheten ulmer, har en annen mann fått..ehemm..kjørt med huskyene. Sledeturer er heldigvis en saga blott, og vår og barmark har åpnet vei for trekketurer på sykkel... Nå er vel casen den at jeg ikke syns mye om at han sykler med mer enn to hunder - det er evig nok motor i de om ikke Marco også skal henge foran der. JEG grøsser vel mest av tanken på at noe galt skulle "skje"; eks scenarioer der en flakser over sykkelstyret i en øyeblikks uforvarenhet. Ergo betyr vel det at skal han trekke med tre må det bevilges penger til en Master Trail her... Hm....

Vel, så mangler det vel heller ikke på oppfinnsomheten der i gården, da siste genuine innkjøp er en sykkelvogn til turbruk- som naturlig nok står parkert midt i stua på nåværende tidspunkt....