Turlivets gleder...

Kristian Valen i sin geniale figur Kjartan. Fra Valens Frokost TV som sendes på TV Norge.

Her møter Kjartan Helt og polfarer Børge Ousland, og sammen skal de se på utstyrspakka....

Ny beboer i hundegården:)

Marco og Ulva er blitt velsignet med "søsken". For snart tre uker siden flyttet det nemlig inn en staut og velpelset Alaska Husky-gutt i det ene hundehuset. Ett år gammel, og lyder (ikke) navnet Troll. (Derfor en liten diskusjon hvorvidt det blir en ny dåp hvor navnebytte foretas...) Han har hele sitt unge liv bodd sammen med 15 andre AH som ble brukt til aktiv hundekjøring - men kennelen ble avviklet og hele gjengen ble av den grunn omplassert. Må vel si at de første døgnene her hjemme bar preg av MYE stress for den unge mannen pga omplasseringen...og uling som reneste ulven hver morgen presis på slaget åtte.;) (=Fóringstid) Skal vi leke???

I tillegg er han nok ikke utpreget sosial... (Sånn ca like sky som ulvene på Langedrag, vil jeg muligens tro...) Noe som enten kan skyldes linjene/avl eller rett og slett det faktum at han kanskje ikke har blitt mest preget på mennesker i valpekassa/tidlig oppvekst.

Nå er jo enkelte AH og SH tilbøyelige til å være en smule tilbaketrukne da dette jo er såkalte urhunder, MEN det er ikke ønskelig at de innenfor avl er så sky. Og egentlig var det vel ikke direkte ønskelig fra vår side heller at han skulle være nettopp det. Jeg hadde aldri feks ville hatt en schæfer eller annen rase med de 'egenskapene'....(Men så sitter også forsvaret i AH/SH veldig, veldig langt inne. Det kan jo noen ganger være en smal linje mellom frykt/aggresjon i hunder generelt)

Første forsiktige møte..

Men til det positive: det går fremover. Han har fremfor alt et svært klart og tydelig språk og er lett å lese - selv om han ei stund her viste SAMTLIGE av alle de dempende signalene Turid Rugås skriver om i sin bok "Dempende Signaler"... Pelsen både lukter og ser adskilllig freshere ut - noe den nok ikke kan påstås gjorde her tidligere pga all stresset ved omplasseringa. Ikke minst SER han adskillig mer avlsappet og rolig ut, og tar nå smått om senn kontakt.

Fra å veksle på å dingle bak far i lina/rase som en rakett i ring rundt oss har han nå forflyttet seg til oppløpssia og strutter av selvtillit i selen sin der han får lov å gjøre presis det han er avlet på: trekk!

Tjo hei!

Ser nok litt tøffere ut enn hva man egentlig er...:)

En annen ting er at han faktisk også lærer mye av å være sammen med Marco og Ulva. Hunder er utrolige sånn. Han tør mer opp, og forhåpentligvis lærer han seg til å bli et tøffere individ. Slik ser det iallefall ut! Han har nok ikke vært med på så altfor mye i sitt korte liv, og tror nok aldri han har møtt større utfordringer enn de han har hatt de siste ukene. Og Marco da? Undertegnede var vel mer enn spent på hvordan akkurat Marco ville takle en ny broder i familien. Men som den herlige, fine og trygge hunden han er så har jo dette gått over all forventning! Fordi Troll er så enkel å lese han også. Han kjører ikke på med kamplekene sine- istedenfor har de hatt noen artige jaktleker uti hagen her der de har fått lov å more seg som hunder bør få lov til! (Umulig å få avbildet de-det gikk så fort unna!)Moro å se hvor glade og fornøyde de er - spesielt Troll da som knapt nok har lekt siden valpekassa! Med Ulva funker det selvsagt utrolig bra - og han har tydeligvis blitt veldig glad i henne. Så sånn sett har han tilpasset seg flokken veldig bra! Og motsatt også selvsagt! (Hey, han har jo havnet hos selveste FAMILIEN KOS, så det her bør jo gå bra:)Sjekk cowboyen i bakgrunnen...fnis:)

Helten da? Kan vel si han har hintet vel og leeeeenge om å utvide spannet sitt - og da var det vel på tide å gjøre noe med saken. Den andre halvdelen her kunne jo feks blitt gal av mindre masing... Videre antok jeg vel det kunne bli visse innskrenkninger på mitt og Marcos (trenings)forhold om han utelukkende skulle kjøre han i spann hele vinteren! ;) Og det vil vi jo ikke ha noe av!Ulva prater og "sjårrer" så det står etter...

Så i går foregikk debuten på barmarks-kjøring. En "mørk og stormfull aften" var det en stolt og ivrig mann som selte opp spannet sitt -og avsted bar det med sykkelen på slep. Med sikkert verdens tøffeste spann bestående av en Alaska Husky, en Siberian Husky,og en Schäfer (som jo iallefall trekker for to!)

Bare for å konstatere at man ikke var alene om den saken...

...Oppe i marka møtte han nemlig sin "overmann "med hele ti stk siberian huskies i spannet ...he he:))) (Sikkert et tegn fra oven om at han burde få fler...iflg Helten)

Uansett: debuten på barmarkskjøring gikk veldig bra! Troll hang i lina og hjalp til så godt han kunne- og i løpet av vinteren får vi nok garantert se mer av Speedy Gonzales in action. I følge stamtavla har han mye bra å slektes på - og som navnet tilsier så ser jeg amerikanske navn (fra Alaska) på hundene tre ledd bakover i stamtavla hans. Blir jo spennende å se! Så nå kan vinteren bare komme. Jeg er dessuten dritlei regn og mørke!!!

SPORHUNDEN SLÅR TIL IGJEN: Selvsagt er ikke SELVESTE vidunderbarnet blitt glemt mitt oppi "familieforøkelsen"... Marco har vært og gått spor en av disse våte, mørke dagene. Der også mørket i tillegg kom på (og man måtte ta frem hodelykta=mørkespor) og hvor snøen hadde dekt pinnene innen sporet fikk lagt seg, snuste Marco seg frem til ti stk sporpinner. Det ble med andre ord full fangst: ti av ti mulige. ;) Han e sååååå flink, den gutten!WITH SPECIAL THANKS TO: For å avlutte dette megainnlegget: Jeg har lenge lovet dyrt og hellig at jeg skulle gjøre ære på de to Heltene som på slutten av sommeren her la (etterlengtet) nytt og fint gulv i stua! Her kan jeg presentere de to kjekke håndverkerne:Udo Birkenschneider og Toro Pesch. Begge kommer fra den lille byen Anton Bergolius i Polen, hvor de begge tidligere-som de fleste andre polske håndverkere her tillands- har bak seg en lang karriere som lærere.

Faktisk hadde han ene Helten med seg sin egen lille valp: rottweileren Roxy. Som forøvrig må sies å være en "lugn" liten sak i forhold til diverse schæfervalper som har vokst opp i denne residensen...:) Det var vel egentlig aldri så mye som aktuelt å engang vurdere ordet "besøk" med et villdyr av en schäferulve-valp som utelukkende kun hang i foten og bare ville kampe og leke med alt og alle han så den gangen....

En ettermiddag utenom det vanlige...

Det er kanskje ikke alt her i verden som egner seg for blogging. Men noen ganger hender det ting her i livet som utvilsomt gjør at en uungåelig stopper opp et øyeblikk og tenker. Hvor tilfeldig livet kan være : at man ganske enkelt er på rett sted til rett tid. Opplevelsen vi var vitne til og etterhvert ble innblandet i i går var av et slikt kaliber. Hadde ikke noen kommet - hadde historien mest sannsynlig fått et tragisk utfall. Det føles helt fryktelig å tenke på, samtidig absurd og rart - fordi det kun var snakk om tilfeldighetnes spill - og at noen om mulig hadde såkalte "englevinger"..

Det hele utspant seg i går- etter vel 5 kilometers kjøring innover øde skogsbilveier inntil tur/treningsterrenget vi ofte benytter i lag med hundene våre. Et beferdet område i helgene - men veldig stille og rolig på hverdagen. I det vi svinger inn på parkerinsplassen får vi øye på en personbil - samtidig er det uungåelig ikke umiddelbart å se den gule slangen som er tapet fast i eksosanlegget til bilen som står med motoren i gang. Den andre delen av nevnte slange er festet i et forsåvidt lukket og igjentapet vindu - inn i bilen.

"Men hva fan..." sier mannen min.. Vi kikker sjokkerte på hverandre og før mannen min får rukket å parkere bilen løper jeg utav bilen mens adrenalinet pumper som pokker.. "Han kan umulig være i live", tenker jeg bare der jeg napper tak i en låst bildør, river ut slangen som er solid tapet fast og hamrer alt jeg orker på bilvinduet til mannen som sitter innenfor mens jeg roper: "Hva er det du gjør? Du må våkne!!!".

Han sitter bakoverlent med lukkede øyne og munnen åpen. Han er langt borte...

Så, som ved et mirakel åpner han etterhvert øynene... og åpner etter en stund såvidt bildøra på gløtt. Han er sløvet og forbannet - forbannet på at han ikke fikk gjennomført det han var i ferd med å utrette - å ta sitt eget liv. Jeg nesten skriker til han at "du må komme deg ut herfra" og skal til å ta tak i ham. På et eller annet vis greier han allikevel å få låst døra. Mannen min løper rundt og tar tak i alle dørene, til slutt finner han sidedøra ulåst, åpner den på vid gap for å få luftet ut. Han prøver strekke seg etter bilnøklene, men mannen er i mental ubalanse og vi må bare trekke oss litt til siden.

Selv løper jeg etter telefonen for å få hjelp av politi/ambulanse- bare for å finne ut at det ikke er mobil-dekning her inne i skogen! I det jeg skal til å snu meg begynner han å kjøre vekk fra området. Jeg rekker å nappe løs slangen bak i eksosanlegget. "Han skal fader meg ikke greie utrette det han hadde tenkt ved en senere anledning i dag", er alt jeg tenker mens jeg memoriserer bilnummeret. Vi hopper i bilen vår igjen, og må kjøre alle 5 km ned til hovedveien for å få dekning på mobilen- der ringer vi politiet og vi greier spore hvem han er på bakgrunn av opplysninger om bilen...

Vi hadde hyppige telefoner fra politiet den ettermiddagen. Og historien endte hveldigvis godt! Han ble til slutt funnet- og mannen fikk den hjelpen han trengte. Selv håper jeg han etterhvert selv skjønner at livet er kostbart- og verdt å leve uansett... Og jeg håper inderlig han nå får hjelp til å takle den motgangen han tydeligvis opplevde og ikke maktet takle - hva enn det måtte være.

Politikonstabelen i andre enden av tråden kunne ikke få takket oss nok "for vel utført arbeide". Og Helten og jeg ble såkalt "dagens helter " inne på kammeret. Hva det enn betyr... Det syns jeg var å ta veldig i. Alt var i grunn bare et "tilfeldighetenes spill" - At NOEN i det hele tatt var der- samme hvem. Enhver hadde jo gjort det samme - det er en selvfølge at man gjør hva man makter. Samtidig føles det som om det var en slags mening at vi skulle nettopp dit. På det tidspunktet. Den dagen... Tilfeldigheter eller ikke. Jeg er lettet at det tross alt gikk så bra. Uendelig lettet.

FRA HUNDEFRONTEN: Amputert tur; resulterte i at vi den kvelden tok på oss hodelyktene og selte opp samtlige hunder. Også den Alaska Huskyen far har på lån her et par uker. ;) (Historie følger senere) Den beste måten å avreagere på er jo uten tvil å komme seg ut i naturen og gå! Så vi siktet oss inn på skogen - denne gangen på andre siden av bygda. Og med mentalt understimulert hund på tur, (vi hadde jo tenkt å spore denne dagen) ordnet Marco mye av biffen selv ved å sørge for å FINNE spor selv! I godt og vel 1,5 km gikk han med nesa limt i bakken etter mannen som hadde gått foran oss og som vi møtte ved veis ende...(..og hadde ikke hund.) Når mor ikke tar tak i saken, får jeg ordne det selv!

Det fikk man forsåvidt også bevist forelden da vi (nok engang) var ute på ferd. Jeg hadde savnet den ene skinnhanskene i noen uker. Dypt savnet var den, og etterhvert gikk tidligere innehaveren til innkjøp av nye slik at lankene fremdeles kunne holdes varme. Ca tre km inne i marka setter Marco snuta i været og tar et fantastisk overvær...jeg stusser litt. Han hopper og støter ivrig mot et tre. Til slutt setter han seg ned foran det og kikker opp mens han bjeffer som f...!

Jeg stopper, går bort til han og kikker opp. Regner med at det er en fugl eller noe annet rart. En elgeskank kanskje?;) Neida du, der henger skinnhansken min fast i treet! Noen hadde funnet den og hengt den opp. Naturligvis ble mor veeldiiiig stolt over sporhunden sin, og Marco kjeeeempefornærmet fordi han ikke fikk LEKE MED HANSKEN! Den lille raringen. Hell at man hadde noen godbiter i lomma som man kunne belønne med...;)

Som han minner om Caro- han brukta alltid finne ting han også. Etterhvert ble skuffen full av solbriller, dyre slire-kniver, smykker etc. Men det "beste" funnet var nok den gang han ivrig skrittet mot et par poser fulle av øl som lå gjemt inni tjukkeste skogen, inn under masse løv. Det er vel unødvendig å si at det den kvelden ble en aldri så liten fest på'n far!? ;)... Og heeelt sikkert et griseører eller to i belønning til den andre delen av ekvipasjen! ;)

Staut kar.. "Se på han 'a. Sitter og kikker etter damer!:)"

Vi er ikke bare på skogstur eller trener. Her har Marco tatt turen til strandpromenaden i byen, og sitter på en gigantisk (og svin-glatt) marmor-stol-stein og kikker etter damer.... Kan vel si han fikk oppmerksomhet den dagen...:)

*Mor unnskylder samtidig tidenes mest elendige mobilkamera*...