Beautiful Day

Sol fra skyfri himmel, 5-6 g i lufta, noen km gange opp- og innover skogen dekt i høstfarger, knitrende bål med inntak av varm drikke og mat (derav store mengder sjokolade hos visse personer, he he) og ikke minst: selskap av gode venner.

Kort oppsummert :essensen av dagen i dag... som må sies å ha vært svært så vellykket! Vi kom oss heller ikke hjem før mørket seg inn over skogskanten, og det var tid for å dra frem hodelyktene. ("Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur - og ingen ville hjem!". Neste gang blir det vel overnatting..?!;) Og utover dette har vi hatt flere hyggelige oppmøter i lag med venner og aspiring hundefolk. Marco har videre gått sitt første spor lagt av "fremmede".(dvs der den fremmede faktisk var klar over at han ble gått spor etter...ref. mine tidligere "polakk-spor"... ;)

Bank i bordet, han sviktet virkelig ikke og plukket også med seg samtlige pinner! Må innrømmes at jeg var litt spent før vi forsvant uti skogen...det blåste nemlig fra samtlige vindretninger og jeg tenkte bare at: herregud, det er jo så typisk når man endelig skal vise seg frem... Men etter sporoppsøk bar nesa rett i bakken, den. Og med Marco etterfulgt av fire stk kandidater på rekke og rad, gikk gullgutten både ett og to spor før vi gav oss. Og han kunne garantert gått fler, for er det noe den gutten virkelig elsker så er det å få jobbe, jobbe og jobbe! Alltid våken, alltid klar - og man må nesten dra han med seg hjem! Og det er så moro å se han in action også....det lyyyyyser formelig lykke av gutten lange veier!
At han før sporoppsøket attpåtil trekker som en hest i lina og durer rett forbi, og ikke engang bryr seg om å hilse på "favoritt-onkel" (farbror) som står rett ved bildøra, sier vel også sitt!;) Vinterepler - det gror enda i hagen...
Så da har vi fått testet den biten - veit jo at det er hunder som blir såpass preget av å kun gå spor lagt av eier, at de ikke viser interesse for noe annet. Og sånn var det ikke - virkelig ikke. Og i grunnen følte jeg meg vel nokså trygg på at det ikke var tilfelle her! Veit jo at jeg har en himla bra hund!;)

Videre har vi også gått 600 m lange spor i ulendt/delvis beferdet terreng. Og spor-utholdenheten er stor den. Men ved et tilfelle snudde karen seg , tittet på meg og lurte vel på om det skulle være sååå langt mellom spor-pinnene.. "Er det virkelig ikke fler her jeg burde finne??" Det han derimot etterhvert faktisk også markerte på var mine nøkler som hadde ramlet utav lomma mi da jeg la sporet....! Han ble stående å snuse og ville bare ikke gå videre, og jeg visste godt det ikke lå noe sporpinner der..
Så galt kan man ta.. I neste øyeblik står han der med nøkkelknippa i kjeften! Og hvordan skulle så jeg kommet meg hjem uten sporhunden min da - uten bilnøkler - mange kilometer hjemmefra som vi var!?

Vel, nok skryt! ;)Høsten er iallefall min klare favorittid mht hundetrening - hvor spor nå er den klare vinner.(Kjekt å variere treningen iallefall!) Man må benytte seg av sånne fine dager som det er nå...
Litt lur Ulva, myser på stokken til Marco...."Den skal jeg ha"...!
NOT SO BEAUTIFUL DAY: At ikke alle hunder (eller eiere!) er like bra i hodet sitt - kan vel være en heeelt annen sak...! Jepp, vi har vært i konfrontasjon med den samme helvetes airedale terrieren som yppet seg for et par uker siden. Denne gangen var vi på tur i skogen; Marco festet i sele og line og belte rundt livet mitt. Og før vi aner ordet av det er den jævla hunden rett opp i trynet på oss - glefsende etter halsen på Marco så fråden stod utav munnen! Jeg hadde virkelig ingen sjanser for å få skremt den, såpass langt inn i "rød-sona" var den da den gikk til frontal-angrep på Marco. Og selvsagt var jeg også svært lite interessert i alvorlige bitt skader - og hadde intet valg annet enn å lange ut med et velplassert spark for å få vekk udyret! (Takk for solide legger-legger som det muligens ser ut som man har sparket fotball OG kjørt profesjonell utfor med hele ens liv! Tror allikevel jeg skal være glad for de - og at de kom til nytte i en ikke akkurat drømme-situasjon! ) Jeg går virkelig ikke inn med henda på hunder som er inni angreps-modus . Det sier seg selv at det videre er praktisk talt en umulig kombinasjone samtidig som man prøver å holde sin egen hund som fremdeles er i bånd. Og selvsagt vil forsvare seg den også!

Det merkelige var jo at da eier endelig dukket opp, ble hun stående der ti meter unna og torde ikke engang gripe inn! Tør jeg si jeg var forbannet? Det kokte mildt sagt under topplokket da jeg kommanderte henne til å se å få den jæ--hunden i bånd. Men nei... Da den endelig pauset mellom angrepene etter det tydelig velplasserte sparket, kom endelig mannen til unnsetning. Gad vite hvor han i mellomtiden hadde stått gjemt mellom trærne?!

Hva er det med enkelte hundeeiere? Og hvorfor skal man på død og liv ha løs hunder som er aggressive mot andre? (Eiers svar: det er ikke så mange som går turer her. Right! Bygdas mest populære turområde...!) Og hvorfor har en i det hele tatt hund når man ikke engang tør gripe inn? Gang etter gang? Jeg bryr meg filla i at overnevnte hund selv hadde blitt angrepet av hunder en gang i tidenes morgen og derav i sin tid ble aggressiv- det gir eierne ingen rett -whatsoever- til å ikke ta ansvar slik at sirkelen bare fortsetter og eventuelle andre hunder blir angrepet, full av bittskader og ødelagt i hodet de også!

Nå ble jo heldigvis ikke dette utfallet her. Marco er heldivis en stødig kar i topplokket og har heldigvis evnen til å kjapt skake av seg ubehageligheter - og takk og lov for det! Byturen dagen etter der vi passerte flere hunder var som den pleier. Men jeg føler meg så forbannet maktesløs når andre eiere ikke tar ansvar for dyra sine, og andre, uskyldige hunder (og eiere) ender med å måtte svi for dette. (Nå altså for andre gang!) Man blir gående på "tå-hev" og kikke til høyre og venstre.. Når blir neste gang dette skjer - og hvor kan man i det hele tatt ferdes trygt?? At det ikke ble bittskader denne gangen var virkelig bare pur flaks...(og litt kan man vel denne gangen også takke den tykke gode pelsen til gullgutten!) Men jeg undres - og det er ingen god følelse.

"Beautiful Day": U2

Ulvebesøk...

I et praktfullt høstvær tok vi (omsider) forrige helg turen til Langedrag Naturpark,(link) i Nore og Uvdal kommune... En to-tre timer lang biltur gjennom vakre fjell og landskap i fantastisk fine høstfarger. Og enda mer fantastisk må vel også vårt besøk sies å ha vært. Det innfridde virkelig totalt til forventingene.

-"Husk nå å nyte øyeblikket her og nå, og ikke kun bli opphengt i fotografering og tilværelsen BAK linsa", sa "guiden" i det vi ble loset inn gjennom slusa til ulvegården.

-"Jeg ser poenget", sa jeg....

...Og endte naturligvis opp med godt over 80 bilder....

Nå er jo saken slik at vi ved et par tidligere anledninger også har avlagt ulvene et besøk. En unik mulighet til å se, tilegne seg mer kunnskap og oppleve ulv, da sannsynligheten for å møte den i vill tilstand er så uendelig liten. Det mest minneverdige var nok dette besøket (link) som ble avviklet for noen år siden, og hvor vi fikk hilse på de sosialiserte ulvene Ask og Embla. Denne "attraksjonen" er imidlertid nå stengt for besøkende, og såvidt jeg forsto var noe av årsaken at de som drifter parken og har ansvaret for ulvene registrerte at ulvene ble noe "stresset" av stadig besøk av fremmede inne på territoriet-og at de faktisk var tilbøyelig til å reagere/endre adferd mot enkelte mennesker.

De 8-9 ulvene vi nå besøkte var imidlertid ikke sosialiserte (som ulvene på Polar Zoo og i Kolmgården) - og med andre ord fantes intet rom for å klappe ulvene. De kunne kort sagt betegnes som ville - men habituert til situasjonen der mennesker kommer inn forbi innhengningen- vel og merke på deres premisser. Selv sitter jeg igjen med inntrykket at selv om de til å begynne med var sky og forsiktige, allikevel virket veldig rolige og veltilpasset til tross for oss menneskers tilstedeværelse..

Ulvene var ikke synlige da vi kom inn - de befant seg inne i terrenget på den vel 40 mål store boltringsplassen sin innenforbi en solid innhengning. Men èn etter èn dukket de opp etter at vi: en gruppe ulveinteresserte-mennesker på 8-10 personer -rolig spaserte inn i "formasjon" og satte oss ned på en anvist plass i gruppe. Og mye av grunnen til nysgerrigheten var nok også tilgangen til vafler fra personalet som stod i spissen....:0)

Vi ruslet rolig inn i ulvegården i samlet tropp på rekke og rad - hvor de eldste og mest dårlige tilbeins faktisk ble henvist til ikke å gå bakerst... (Usikker på om det hadde noe med adferd og kroppsspråk/ulvens tolkning av signaler...)

Som mangeårig hundeeier var det ikke vanskelig å se likhetstrekkene i ulvens kroppsspråk kontra tamhunden. Den er presis lik, og flere ganger tok jeg meg i å tenke at dette her er jo som hunder...!Ulvevalp født i mai-måned og still growing!Stille og forsiktig kom de mot oss... Hele tiden på noen meters avstand.Før vi fikk anledning til å komme inn i innhengningen var ulvene blitt godt fóret med mat... Her en litt trøtt ulv - hvor øynene hang på glipp etter matinntaket..........
Øyekontakt med ulvevalpen. Uforvarende kom jeg til å knekke noen tynne strå som sperret utsikten foran linsa - det reagerte den naturligvis på og ble litt skeptisk...
Sky, men allikevel så veltilpasset og rolig...Her en lavrang ulv. Man kan se arrene i ansiktet etter kamp/jaktlekene i flokken/rangordning som noen gang gikk litt vel hardt for seg-hvor de ranghøye ofte biter de langrave i ansiktet. Tjihi, liten Marco? :0)

Må tilføye at jeg brukte en 55-200mm linse - DET er grunnen til at det ser ut som alle ulvene er "up close"....

Vil til slutt anbefale boken "Ulv i Norge", skrevet av Unsgård og Vigerstøl". Denne tar for seg ulven som art, ulveflokken og ulvespråket mm, samt ulven som tamhundens forfedre.