Happy New Year!

Den siste solnedgangen i dette året gikk for litt siden nedover horisonten, nok et år er snart omme og vi skriver om ikke mange timene 2009! (Herregud hvor blir alle årene av?) Pinnekjøtt for ti personer* står i kjelen på ovnen og gjør seg klart, og det lukter riktig herlig...(*..og de ti personene er definitivt ikke her, bare mannen i huset som bestilte litt vel mye for å sikre seg selv.... )

Tror Marco og Ulva er veldig enige, og kjøkkenet har vel sjeldnere vært bedre bevoktet ettersom en viss Hr Marco iført den røde sløyfa si, har tatt på seg den oppgaven etter en lengre skitur på skogen med far... Vår ikke-helt-skuddfaste-Siberian-Huskymor har også i skrivende stund trekt seg tilbake til plassen sin inni huset sammens med Mariah Carey..(!) Slapper fint av der med jule-cd´n på spillern.... He he, både ser og høres litt morsomt ut, men det funker jo bra!

Vel, om ikke mange minuttene står kongens Nyttårstale på tv for tur, (litt tradisjoner prøver vi ha...ehm) men mht til visse andre heller dårlige tradisjoner hva ordet nyttårsløfter angår, har jeg lagt lista usannsynlig lavt i år...så lavt at det burde være en viss mulighet for at man greier holde de...eller kanskje ikke..... Vi satser nok heller på å ta ting som de kommer, og så får man jo se om man overrasker seg selv like mye...

Ønsker de som måtte kikke innom en riktig fin feiring, og et fantastisk flott 2009!

Ps....og jojomennsann, ble man ikke sittende å blogge med verdens tregeste pc, mens Kong Harald taler i det fjerne... Kan det smuligens skyldes at jeg forrige natt var innom ca 40 000 nettsider for å titte etter nytt kamera, montro...?!

YouTube: "Happy New Year" : Abba, 1980

Christmas chuckles....

So This Is Christmas...

Da skriver vi faktisk julen 2008, og de fleste "heavye" høytidsdagene er vel tilbakelagte. Har kost oss masse, og spesielt siden vi fikk vårt ønske om upåklagelig vinterføre/vær innfridd.(Se innlegg under) Sol og et par minus hver eneste dag – så selvsagt har man benyttet tiden ute med hundene også.
MEN; jeg blir altså fort rastløs av å bare sitte inne og velte meg i julemat, kaker og sjokolade -til det ugjenkallelige- mens jeg febrilsk trykker på fjernkontrollen… og snev av "ADHD-tendenser" begynner fort å jage såvel i beina som i hodet... Hvilket ikke minst også gjelder min mann....

Dvs, vi prøvde vel å ta det litt med ro selve Julaften, men etterhvert var det to velpelsede med brune øyne som la seg "pædddeflat" på gulvet, med deeeet blikket:"Herregud, livet er jo bare sååå meningsløst! Mener dere virkelig at vi ikke skal på skogen i dag – bare ligge her?! Ikke noe mer?!"
Så da bar det allikevel utpå tur like før presten fikk på seg kappa, køene utenfor kirka forengangsskyld nådde uante lengder, og kirkeklokkene begynte å slå mens julen atter engang ble ringt inn... Hele skogen for oss selv,(bortsett fra én observert "hundehvisker"med sin firbeinte) sol fra skyfri himmel og to stk som raste rundt helt elleville! Knallfint var det! Og julestemning det ble det!

Joda, julen er en fin tid til å sette seg ned å ta inn over seg julebudskapet og finne freden og roen.. MEN er vi i det hele tatt så veldig mange som virkelig gjør det? Har ikke julen blitt et gedigent stress for mange, der vi febrilsk raser rundt på "the big hunt" etter julegaver, styrer og står på verre for å presentere "the ultimate" festbordet.. Og måååå vi nødvendigvis bake alle 258 sorter (tørre) kakeslag, som svært få egentlig er så stor fan av,(eller orke dytte innpå midt inni overfloden av all annen type festmat) bare for å kunne si at vi følger tradisjonene…? I tillegg skal man treffe folk man kanskje ikke har sett på veldig lenge.. (og kanskje ikke engang kommer spesielt godt overens med… Se link..!Mye rart der ute...)

Man trykker seg sammen 18 stk inn i en 3+2-seter sofa og håver innpå med enda mer julemat, mens dressen til far stadig blir strammere og strammere, og slipsknuten forsårsaker et mer eller mindre kokett, rødt fjes... Eller skyldtes det kanskje det faktum at tante Astrid liker å ha det veeeldig varmt i tillegg, og kjører på med full gass i vedovnen mens tempen såvel inni stua som under topplokket når uante høyder…..? Eller skyldes det simpelthen også det faktum at onkel Torvald endelig får benytta anledningen til å røyke all sigar han bare orker denne ene gangen i året, mens far i huset febrilsk prøver ignorere sine asmatiske tendenser... *plystre*
Uansett, håper jeg de som måtte lese bloggen også har (hatt) en riktig fin jul og koser seg, og ikke bare kjører på med forpliktelser om å rekke over alt.
Å ta vare på hverandre bør vel uansett være det mest fundamentale...!

Og hundene, de har selvsagt også blitt ivaretatt denne jula: Marco og Ulva har fått prøvd seg på trekk i disse dager. Løypene har vært perfekt preparerte, så sparke-sleden fikk virkelig kjørt seg den også. Er jo Marcos første intro, da Ulva er godt innkjørt etter noen år i sela. Litt hopp og sprett ble det jo til å begynne med, men fyyy så sterk den karen er. Er glad far i huset har snekret en egen anordning med scooter-matte(brems) ellers hadde det nok gått over stokk og stein. Han LIKTE virkelig å trekke og få utløp for den form for energi…

Ulva; ser ut som hun har fått grønne linser til jul.. Men har fremdeles sine vakre, mandelformede,brune øyne intakt, altså...

Etterpå ble det noen søksøvelser (Felt)for å få bryna topplokket til "småen", men jeg orka ikke tråkke så veldig hit og dit opp til knærne i snø, så endte vel med at han mer gikk/dvs LØP på selve sporet for å lete opp de nå så populære felstøvlene, enn å direkte gå på overvær.... Det var to sekunder det, og så var en svært blid og fornøyd gutt tilbake og "avleverte".. (Dvs fortsatt like gjeve..heh! Men går fremover med avleveringa.) Iallefall bar det rett ut for å finne objekt nr 2 (+avlevere)og så nr 3 like etterpå. Fint at han avleverer èn og èn gjenstand istedenfor å rase videre for å finne de andre gjenstandene i samme slengen. Ellers tror jeg at i hans hode er disse definert som = kong/ball (og moro selvsagt .) De små apportpinnene er han definitivt flinkere til å avlevere som han skal. Da vi kom hjem, var det rett i matfatet, og akkurat like pigg.... Hællanduttan, jeg kan jo ikke være ute med den gutten hele dagen……?!

Legger ut et par bilder her av hundene (klikk for større versjon) og "sparke-sleden" som altså er en light-variant av slede. Funker veldig fint det med 1-2 hunder. Sparken flyter altså oppå snøen med "ski" som settes på meiene (som altså er ment for spark og kjøpes i sportsforretning til den nette sum av 299,-), og hundene er festa i line i krok foran på sparken. Så hardpakka som løypene har vært nå kommer man seg faktisk realtivt kjapt langt inni marka med trekkevillig hund...!

(Og nei, nytt digitalt speilrefleks-kamera er ennå ikke i hus, men det kommer!!!!!! Tjoho! )

"So This Is Christmas" : John Lennon, 1971. Celine Dions versjon her (OK jeg er ikke den største fansen av C.D, men må vel bare erkjenne at dama har en særdeles god stemme da...)

Children of the Revolution...?

En av helgens "höydare" var definitivt denne filmen. Den Siste Revejakta er basert på Ingvar Ambjørnsens bok med samme navn, og er både morsom, alvorlig og til de grader velspilt - med Kristoffer Joner som helt klart troner i rollen som en smånervøs Carl. I kort kontekst handler filmen om slutten av hippitallets-era, og Carl og kompisen som ved hjelp av div. stimuli lever i mer eller mindre harmoni med verden rundt seg og som nå står foran det siste store "kuppet" hvor 45 kg høykvalitets hasj skal distibueres og samtidig gjøre de to steinrike og istand til å realisere drømmen om et eget kollektiv...

Det er kanskje ikke politisk korrekt å si at man er fan av norske filmer, men sær som jeg er må jeg bare villig innrømme at jeg har ENDA flere på lista... Vet ikke om det er faktumet at jeg har en tendens til å henge meg opp i karakterene som blir skissert, for så ved en viss humor og temmelig ubevisst ,alltid prestere å assossiere disse med visse andre karakterer jeg gjenkjenner fra mitt personlige liv.... Eller simpelthen meg selv og min bedre halvdel...oftest.

Nå er det såvisst ikke mange hippier som befinner seg i min omgangskrets, (selv om jeg mulig nok kan referere til iallefall èn..) men ikke overraskende går mine tanker tilbake til dengang heeelt på slutten av 70 tallet/tidlig 80-tall, da jeg tilbragte en uke av skoleferien sammen med min bestemor og hennes søster på Karlsøy i Troms.... Der eksisterte nemlig også et kollektiv - med hva som kan betegnes som som intet annet enn ekte hippier (hovedsakelig kunstnere og musikere) som plent nektet å gi opp den livvsstilen de hadde valgt, til tross for at 80 tallet og jappetiden straks stod for døren..

Mitt kjennskap til de gikk vel heller ikke lengre enn at jeg sammen med min bestemor,upåklagelig antrukket i kjole, kåpe og med håndveske og nyrullet hår (som bestemødre skulle være), trippet ned til Prestegården der de bodde, for å kjøpe egg og tomater hos disse kjekke menneskene (som bestemor jo syns de var) Egg og tomater, og sikkert noe som røsket adskilig bedre i barten, befant seg visstnok sågar også på menyen. Ikke mange ukene etter stod det å lese i avisen Nordlys at det også var avdekt at kollektivet var solid selvforsynt med selvdyrket hasjis..og dette midt oppi fleisen på lensmann (som ofte visiterte) og lokalsamfunnet rundt... Kanskje ikke rart mannen med det lange håret og skjegget ble litt rød i toppen mens vi stod inne i drivhuset, og jeg uskyldig og ikke rent liiiite nysgjerrig spurte "hva de rare plantene der var for noe".... (Jeg var da tross alt på det tidspunktet medlem i blokkas "Detek-klubb", ikke lite inspirert av datidens Frøken Detektiv/Nancy Drew og Hardyguttene...) Om jeg nevnet noe for pappa, husker jeg ikke.... Kanskje like greitt.... Iallefall var det ingenting å klage på mht floraen av div planter og "grønn glede" som svulmet over vinduskarmen - de fleste utvilsomt en temmelig fjern slektning av Tromsøpalmen. (Tromsøs egen "nasjonalskatt"/plante som begynner bli temmelig innpåtrengende i bybildet den også)

Mon tro om det den dag i dag ennå eksisterer noen loslitte idealister der ute, som fortsatt betegner seg selv som hippier (og som unektelig må nærme seg de 50 - 60) ....Det er vel slett ikke usannsynlig, vil æ tru!? Strawberryfields forever....?!

"Children of the Revolution" : T.Rex/Marc Bolan, 1972

Winter Wonderland

Jeg lar bildene tale for seg og håper at været fra forrige helg også vil sette en solid standard for årets julevær...

Intet i denne verden gir nemlig denne jenta mer julestemning enn naturen innpakket i snø, ski eller fottur med hundene i marka eller langs skogsbilveiene her, og et aldri så lite bål med enkle gourmet-fristelser som pølser og kakao...Aller helst nytt sammens med sol fra skyfri himmel med temp mot 5 - max 10 minus, eller simpelthen en enkel frostnatt med fullmånen som lyser opp naturen...... Thank you!

PS: Og til julenissen: Noe fint under treet gjør nok også susen.... Og det gjør ingenting om det skulle være billetter til en viss ACDC konsert som går av stabelen i feb/juni..... (ELLER en NIKON D40 ..ehh!) Samtidig vil jeg gjøre oppmerksom på at det ER en vrien oppgave å kjøpe julegaver til andre, all den tid jeg har en tendens til å KUN finner ting jeg selv liker, hvilke relativt kjapt finner veien til klesskapet i 2.etg... Jeg beklager..! Men jeg prøver igjen.....

FRA HUNDEFRONTEN: Ellers kan nevnes at med siste tids snøfall var også barmarksesongen over - og tid for mer kreativ tenkning for å få sysselsatt unge herr Turbos topplokk. Vi har ganske enkelt kjørt snøsøk (!), hvor vi har tråkket opp felt og gravd ned mine relativt utslitte (..og gud vet hvor mange mils gange på skosålene) felt(!)sko. Dette var en VELDIG interessant oppgave for Marco, som gøyv på med stor iver og innsatsvilje..og aldri så lite byttedrift. (Ble litt sær på avleveringa - de skoa der var visst litt VEL "gjeve"... ) Men når Hr Ball/Kong plutselig dukker opp fra lomma funker jo det meste...

Kjørte også på med samme opplegg i dag, men i min uforvarenhet glemte jeg koble han da jeg tok han ut av bilen, og enden på visa var at han KOSTA inn i skogen som reneste raketten for å finne gjenstanden - hvilket han også fant relativt kjapt. Like "gjerrig" i dag også mht byttedriften, han er utvilsomt flinkere med apportpinnene som han kommer og leverer i utgansgsstilling.
MEN neste gang er det på med kobbel utav bilen, og litt lydighet før jobb!

Dette bildet fikk jeg på mailen i dag....det er jo bare helt KONGE! Tror forresten lille schæfergutt skal være veldig glad for at han med den solide frakken han har, tross alt slipper oppholde seg i +40 g varme, ørken og sand....Samtidig vil jeg benytte sjansen til å si at det er det en solid jobb disse tjenestehundene som tross alt er der ute i krigen gjør - det står det stor respekt av...!

Winter Wonderland : Elvis Presley, 1971 (Klikk også for den unike Ozzy (2006)prestasjonen, he he...)

My Favourite Game

Det er vel i underkant av ett år siden undertegnede oppdaget bloggverden… En fantastisk reise som i grunn mer enn nok har avdekket at det fins ufattelig mange kreative og flinke sjeler der ute.
Jeg er vel samtidig klar over at skal man ha respons på innlegg, må man også selv legge seg i selen. Vel, der kommer definitivt jeg til kort....
Uansett har denne bloggeverdenen etter hvert ført en viss mani med seg – i allefall hva lesing angår, men hva mitt eget "forfatterskap" angår, har jeg unektelig ligget litt på latsiden… Det er vel heller ingen tvil om hva jeg foretrekker av tv. eller data'en…*frykt* Det er formelig som jeg kjenner svetten pipler nedover ryggens mens pulsen dundrer i 390 i vei, bare ved tanken på ordet datahavari…
Tv´n kan imidlertid ikke påstås å ha blitt beskuet nevneverdig dette siste året.. Kort sagt har den blitt til de grader nedprioritert – til tross for at en stor og fin flatskjerm så dagens lys sist jul. Det skumle er imidlertid at her inne kan man tydeligvis bli sittende å surre og lese mens tiden bare flyyyyr – og intet nevneverdig ble gjort. Inspirasjonen er faktisk såpass overveldende at man relativt kjapt rett og slett glemte hvorfor man tikket inn – og heller lite ble i praksis utført her hjemme! Hvilket var den egentlige intensjonen… om man er fan av interiørblogger, vel og merke! (Men på den andre siden; sliten i huet av søvnmangel og totalt B som en er, så er det vel stort sett den eneste sysselsettingen som er sosialt akseptabel når klokken tikker uti de små timer.. Støvsuging og gressklipping er vel heller bannlyst…)

Kreativ blogging mangler det såvisst ikke på der ute; og det er svimlende mange som definitivt er atskillig mer utstyrt enn jeg med så vel interesse for strikking, sy og søm – og ikke mist evner! Fortrengte minner blir med ett ytterst påtrengende...En smule beskjemmet, og med mildt sagt flau smak i munnen erindrer jeg -i klar kontekst- hvordan jeg for bare for noen ganske få år siden bestemte meg for å farge mine kakifargede bruksbukser i en mer "natur-grønn" kulør. Farge ble innkjøpt, og ditto salt ble dytta i maskinen.
Neste morgen var det på med "ny" bukse og tjollahopp rett i bilen med jobben i sikte. (Jeg skulle jobbe ute i felten) Etter en vel times kø-sitting, hvorpå den relativt dunkle januarmorgenen forsvant i soloppgangen, og nok en ny dag åpenbarte seg med dagslys flommende inn gjennom bilvinduene… Vantro kaster jeg et blikk ned på mine grønne bukser.. De var alt annet enn "natur-grønne" – kort sagt intet annet enn noe som mer eller mindre kan betegnes som EPLE-grønne… Det var den karrieren på husflidsfronten..

Så *trommevirvel* til min store svakhet: Interiørblogger.. Som omtrent har tatt over hele Interiørblad konseptet jeg i lengre tid har veltet meg i.. Iveren, og gløden samt interessen er upåklagelig i det en trykker seg frem på link etter link.. Det er vel saktens bare meg som snart ikke har et hus som er perfekt stylet fra innerst til ytterst. Så utrolig flinke og kreative folk er. Samtidig kjenner jeg en følelse av matthet over alt jeg selv så gjerne skulle ha gjort, men dog aldri ikke rakk annet enn tanken på å ta fatt på. Det overveldende smarte prosjektet; være seg kantebånd på (naturlig nok) selvsydde stoltrekk (..hvilket jeg ei heller rakk over, da jeg ikke innehar det dugg tålmodighet til å få gjennomført et prosjekt av en sånn skala), til sukkerbitlister og rosetter i taket i samtlige av husets rom. Så mye jeg ikke har tenkt på !?
Disse bloggene er videre sikkert like velfylt som min med bilder. Dog av atskillig mer allmenn interesse - og la oss si – en litt mer stylet variant, for ikke å snakke om en annen kvalitet… Speilrefleks kamera fungerer muligens også noe bedre enn min utslitte HP… og ikke er jeg særlig bevandret i Photoshop heller for å gjøre bildene mer blogg-presentable. Men dette kan disse jentene ALT om. Proffe til fingerspissene som de er! Her mangler det såvisst ikke på kasuser som kunne sklidd inni et hvilket som helst interiørmagasin..

Stilene går rimelig "surr i kalotten" på undertegnede; alt fra Skandinavisk stil, Shabby-Chic, New England, Fransk landstil…..til minimalistisk og retro. Begrepsforvirringen er kort sagt total! Selv er jeg i grunn litt schizo mht hvilken stil som beskriver nettopp meg.. Retro eller minimalisme er det definitivt ikke! Mht at huset vårt er gammelt prøver jeg holde meg til en stil som matcher husets alder og preg.. Litt lyst og lett, samtidig litt klassisk,varmt og jordnært. Noe shabby, noe chic - stæsjet rundt en stor amerikansk skinnsofa som troner i stua vår.. (Da sistnevnte er absolutt obligatorisk med hund i hus og hva ordet hundehår angår…)

Når man er to stykker; og attpåtil en av respektive hann- og hunnkjønn, kan det utarte seg meninger om mangt. Og noen NI-holder mer enn andre på stilen…I løpet av siste året maktet jeg allikevel få fjernet og for alltid tilintetgjøre de aller siste spor av de bonderøde og blåmalte veggene vi i vår iver hev oss over i det vi endelig ble huseiere. Nå kunne vi endelig gjøre som vi selv ville – og det skulle være FARGE med stor F!
DET ble utrolig slitsom i lengden. Først i fjor gikk altså den siste veggen - og ble dust roet ned i sarte lyse naturtoner ala beige/gråhvite. Det funket nok bedre for mitt hode i alle fall; i lengden blir det utrolig masete å måtte forholde seg til så mye bonderomantikk…!

Overinspirert og någet fornøyd har jeg i et tappert forsøk også klattet ferdig div. skap og kommoder rundt om i huset som i tidenes morgen fortrinnsvis var av den furuluta varianten. Jeg ble i alle fall fornøyd med innsatsen og det faktum at jeg, i det minste, endelig fikk satt i gang ett prosjekt… Pussig hvor man lar seg påvirke allikevel…

May I present noen bilder fra yttergangen....Skap, kommode og speil i ny drakt..:

"My Favourite Game" : The Cardigans, 1998

Dark Is The Night (Bark At The Moon!)

Vel ,det er visst ikke bare natten som er mørk - man kan vel bare konstatere at også dagene blir stadig mørkere OG kortere. Det er jummen ikke mye en rekker å få gjort ute av så vel praktiske ting, så vel som hundetrening, før lysene slukkes… En ikke heeelt ideell kobling for meg og mine søvnproblemer iallefall...
Et hvitt teppe dukket faktisk også plutselig opp utforbi huset her i forrige uke, til stor begeistring for store og små… Særlig også førstnevnte, som i skrivende stund så og si er i gang med å preparere ski og raske frem alt ekstra friluftsutstyr som hører vintermånedene til.. Og det er jo litt… Og ja, det er også skammelig tidlig i sesongen, syns nå jeg. Marco og far i huset innok også villmarka en flott høsthelg i oktober - da med fjellene i retning øvre Telemark i sikte. Det fristet definitivt til gjentakelse...begge var storveis fornøyde da de slitene og i beste "Monsen-stil" ankom residensen her hjemme.
For ordens skyld kjører far i huset knallhardt på den gamle stilen, med nær sagt antikt kamera innkjøpt en gang i tidenes morgen - Har ikke ennå oppdaget moroa med digital-kamera, derav scannede bilder....

Vakkert er det imidlertid også når vi skriver november, og fortrinnsvis når sola er oppe, vel og merke! Som rene julekortet har marka åpenbart seg på nettopp slike godværsdager. Interessen for jakting på hverandre i snøen, rulling, basing og u name it (og vi snakker fremdeles hund) er upåklagelig! Dvs. småen tar enda rimelig av, og Ulva går til dels veldig lei ham. Han er kort sagt mer innpåsliten enn en full og kjerringgal gubbe på pub ca 3 minutter før dørene stenges…

Hva hundetrening angår har vi kjørt litt feltsøk og ettersøk på personer (dvs. figuranter..) i mørke. Det går i alle fall unna så det spøles i svingene. Med den mørke pelsen sin er ikke han heller direkte lett å oppspore i mørket. Spiller tydeligvis ingen rolle for ham at det er "svarte natta", man må jo tross alt finne disse menneskene med en stedssans lik null, og som har en utrolig tendens til bare å regelrett gå seg vill hver gang man tilfeldigvis skal utav hundeburet i bilen…
Har vel gått ut ca 400-500 meter (skogsterreng), og latt han søke opp. Må jo presisere at vi er i begynnerstadiet, og noe system i form av rundering (hvor det kreves flere figuranter) har vi ikke hatt tid til å få gjennomført. MEN interessen til hund og fører er absolutt der, og videre påvirkning trengs virkelig ikke på hund i alle fall! Innen ett halvt minutt så er han på pletten og bjeffer i stor iver etter sin elskede kong. Halsmeldingen kan man iallfall ikke klage på; det tok ikke mange sekundene før småen skjønte poenget… Skjønt men er jo schæfer.. Hva er vel bedre enn å få bruke den mørke, kraftige røsten sin og "bark at the moon"... i beste Ozzy stil....! Wowoooow!!
Apropos Halloween; sjekk disse bildene tatt av Marco ca 6 mndr. ung.... (...Klikk for større versjon) Gatas beste antrekk?? Er det videre rart Ulva syns HAN er slitsom?! (Halve Ulva i kjeften..)
"Dark Is The Night": A-ha, 1993

Can I Play With Madness

I godt over 12 mndr har jeg og småen sondert terrenget over omtrent ca. halve Østlandet; fra fjell og fjord til tjukkeste byen. Og stort sett har vi fått gått i fred…. Kun avbutt av vennligsinnede og blide mennesker som har lyst å hilse på. Og de har det heller ikke manglet på; så vel ung som gammel. Objektiv som jeg er, kan jeg vel ikke akkurat nekte for at Marco; ung og velpelset som han er, ligner mer på en søt og fluffy bamse enn et "uhyre". Det er formelig som bare konfettien og jubelbrølet til tider har manglet – i alle fall har det ofte føltes som det ikke har vært langt unna... Unektelig nok tror han vel nettopp selv han av den grunn er Guds gave til menneskeheten – til tross for at møtene ifra hans side har en tendens til å bli av den kortere varianten når han etter noen sekunder er ferdig inspisert. (Han er vel egentlig ikke sååå veldig opptatt av fremmede dersom de ikke er disponible for lek. Og der setter vi sluttstrek.)

Men her forelden fikk vi oss en opplevelse av de – heldigvis- sjeldne. Meg og Marco glade og fornøyde på tur i marka. Her vi går er det ikke båndtvang, så benyttet dermed sjansen til å trene på innkalling. Den satt som bare det denne dagen, og trubaduren kom glad og fornøyd på plass, hvor godbit iblant ble servert fra lomma. Plutselig stopper Marco og kikker litt FOR nysgjerrig opp; jeg aner at det er noen der i buskaset på toppen og kaller han inn…

DA åpenbarer det seg et syn for guder……… Dersom noen har sett "Trollgubben" på disse mentaltestene av hund.. (som vi for øvrig ikke har rukket å få tatt ennå – men anser vel noen av momentene som vel godkjente etter denne premieren…)- Vel gang det med ca 100… så har du sånn ca. det vesenet vi påtraff. Selvsagt med et fresende lite selskapsdyr på armen.. (..For det er jo der en HUND hører til…ehh?!)
Godt voksen, korpulent mann.. hoiende, skrikende og hoppende omkring for å "beskytte seg selv" og det fresende, ikke-spesielt-oversosialiserte-gullet... Som for øvrig nok heller ikke var rent lite påvirket av den energien sin "herre" utstrålte.. Prøvde på en liten dialog – "Ohoi.. .alt bare bra her. Intet å være redd for.." Men måtte vel bare konstatere at jeg GARANTERT ikke rakk frem.. Visste jo nesten ikke om jeg skulle begynne å le – det hele var rett og slett for dumt! Det så rett og slett bare så altfor latterlig ut…….
INNTIL trollet begynner å sparke etter Marco.. Da måtte jeg jo enkelt, men særdels klart, forklare han hva jeg mente om den saken og be han skjerpe seg. Men, neida- gubben ble bare enda mer aggressiv ; skjelt og smalt - og for meg fortonet han seg etter hvert som intet annet enn truende/aggressiv overfor oss. Ettersom jeg har jobbet flere år i vekterbransjen har jeg vel "vært ute ei vinternatt" før – så jeg er vel heller ikke spesielt lettskremt av meg. Men det går ei grense… Noe selvsagt også Marco fikk med seg, hvorpå han stilte seg opp mellom oss for så å gi klar melding om at dette ville han ikke ha noe av.. Må si jeg ble litt overrasket over at småen tok saken "i egne hender"; han viser seg jo i så måte å inneha en viss porsjon mot... Det skulle altså en vill mann på skogen til for at jeg fikk sett litt av "forsvaret" i bikkja.. Og "vill mann på skogen" fikk dermed også fart på ræva nedover bakkene.. Hah!

Vel, jeg har forståelse for at folk kan ha fobi for større raser –( eller muligens et noe overutviklet beskyttelsesinstinkt ); men når eier tar ansvar og hund ikke plager vedkommende – vel da kan jo ikke akkurat JEG få gjort så mye med det; annet enn å avvæpnende prøve smile og vise at jeg faktisk tar ansvar. Som regel holder også det – og vedkommende pleier oftest å hilse blidt igjen og rusle videre på sin vei. Det er vel hva man må betegne som normal adferd.. Dette var vel alt annet enn… og må vel heldigvis sies å være en opplevelse av de sjeldne forunt.
Det er i så måte kanskje ikke bare våre hunder som trenger miljøtrenes......?! Dessuten; veldig fint om godt voksen, korpulent mann i treningstøy også kan ivareta sitt ansvar overfor sitt eget dyr og miljøtrene også sin egen hund… Ingenting forarger meg mer enn hundeeiere som fornekter seg ansvaret for både å trene så vel som å miljøtrene små raser....nettopp fordi de er små! Vi forplikter oss som hundeeier - stor såvel som liten rase! ARGH!!

Dette er julekortet jeg vurderer stappe i postkassa til gubben. (For ordens skyld: det er en OVERIVRIG og GLAD Marco som har fått på arbeidssele og skal ut og gå på spor vi ser.) Men ja; her SER han virkelig halvgal ut her han bjeffer i vei mot blitzen…!

Og CD’n som medfølger kan vel bli intet annet enn denne:


"Can I Play with Madness" : Iron Maiden, 1988