Children of the Revolution...?

En av helgens "höydare" var definitivt denne filmen. Den Siste Revejakta er basert på Ingvar Ambjørnsens bok med samme navn, og er både morsom, alvorlig og til de grader velspilt - med Kristoffer Joner som helt klart troner i rollen som en smånervøs Carl. I kort kontekst handler filmen om slutten av hippitallets-era, og Carl og kompisen som ved hjelp av div. stimuli lever i mer eller mindre harmoni med verden rundt seg og som nå står foran det siste store "kuppet" hvor 45 kg høykvalitets hasj skal distibueres og samtidig gjøre de to steinrike og istand til å realisere drømmen om et eget kollektiv...

Det er kanskje ikke politisk korrekt å si at man er fan av norske filmer, men sær som jeg er må jeg bare villig innrømme at jeg har ENDA flere på lista... Vet ikke om det er faktumet at jeg har en tendens til å henge meg opp i karakterene som blir skissert, for så ved en viss humor og temmelig ubevisst ,alltid prestere å assossiere disse med visse andre karakterer jeg gjenkjenner fra mitt personlige liv.... Eller simpelthen meg selv og min bedre halvdel...oftest.

Nå er det såvisst ikke mange hippier som befinner seg i min omgangskrets, (selv om jeg mulig nok kan referere til iallefall èn..) men ikke overraskende går mine tanker tilbake til dengang heeelt på slutten av 70 tallet/tidlig 80-tall, da jeg tilbragte en uke av skoleferien sammen med min bestemor og hennes søster på Karlsøy i Troms.... Der eksisterte nemlig også et kollektiv - med hva som kan betegnes som som intet annet enn ekte hippier (hovedsakelig kunstnere og musikere) som plent nektet å gi opp den livvsstilen de hadde valgt, til tross for at 80 tallet og jappetiden straks stod for døren..

Mitt kjennskap til de gikk vel heller ikke lengre enn at jeg sammen med min bestemor,upåklagelig antrukket i kjole, kåpe og med håndveske og nyrullet hår (som bestemødre skulle være), trippet ned til Prestegården der de bodde, for å kjøpe egg og tomater hos disse kjekke menneskene (som bestemor jo syns de var) Egg og tomater, og sikkert noe som røsket adskilig bedre i barten, befant seg visstnok sågar også på menyen. Ikke mange ukene etter stod det å lese i avisen Nordlys at det også var avdekt at kollektivet var solid selvforsynt med selvdyrket hasjis..og dette midt oppi fleisen på lensmann (som ofte visiterte) og lokalsamfunnet rundt... Kanskje ikke rart mannen med det lange håret og skjegget ble litt rød i toppen mens vi stod inne i drivhuset, og jeg uskyldig og ikke rent liiiite nysgjerrig spurte "hva de rare plantene der var for noe".... (Jeg var da tross alt på det tidspunktet medlem i blokkas "Detek-klubb", ikke lite inspirert av datidens Frøken Detektiv/Nancy Drew og Hardyguttene...) Om jeg nevnet noe for pappa, husker jeg ikke.... Kanskje like greitt.... Iallefall var det ingenting å klage på mht floraen av div planter og "grønn glede" som svulmet over vinduskarmen - de fleste utvilsomt en temmelig fjern slektning av Tromsøpalmen. (Tromsøs egen "nasjonalskatt"/plante som begynner bli temmelig innpåtrengende i bybildet den også)

Mon tro om det den dag i dag ennå eksisterer noen loslitte idealister der ute, som fortsatt betegner seg selv som hippier (og som unektelig må nærme seg de 50 - 60) ....Det er vel slett ikke usannsynlig, vil æ tru!? Strawberryfields forever....?!

"Children of the Revolution" : T.Rex/Marc Bolan, 1972