Wednesday, October 29, 2008

Can I Play With Madness

I godt over 12 mndr har jeg og småen sondert terrenget over omtrent ca. halve Østlandet; fra fjell og fjord til tjukkeste byen. Og stort sett har vi fått gått i fred…. Kun avbutt av vennligsinnede og blide mennesker som har lyst å hilse på. Og de har det heller ikke manglet på; så vel ung som gammel. Objektiv som jeg er, kan jeg vel ikke akkurat nekte for at Marco; ung og velpelset som han er, ligner mer på en søt og fluffy bamse enn et "uhyre". Det er formelig som bare konfettien og jubelbrølet til tider har manglet – i alle fall har det ofte føltes som det ikke har vært langt unna... Unektelig nok tror han vel nettopp selv han av den grunn er Guds gave til menneskeheten – til tross for at møtene ifra hans side har en tendens til å bli av den kortere varianten når han etter noen sekunder er ferdig inspisert. (Han er vel egentlig ikke sååå veldig opptatt av fremmede dersom de ikke er disponible for lek. Og der setter vi sluttstrek.)

Men her forelden fikk vi oss en opplevelse av de – heldigvis- sjeldne. Meg og Marco glade og fornøyde på tur i marka. Her vi går er det ikke båndtvang, så benyttet dermed sjansen til å trene på innkalling. Den satt som bare det denne dagen, og trubaduren kom glad og fornøyd på plass, hvor godbit iblant ble servert fra lomma. Plutselig stopper Marco og kikker litt FOR nysgjerrig opp; jeg aner at det er noen der i buskaset på toppen og kaller han inn…

DA åpenbarer det seg et syn for guder……… Dersom noen har sett "Trollgubben" på disse mentaltestene av hund.. (som vi for øvrig ikke har rukket å få tatt ennå – men anser vel noen av momentene som vel godkjente etter denne premieren…)- Vel gang det med ca 100… så har du sånn ca. det vesenet vi påtraff. Selvsagt med et fresende lite selskapsdyr på armen.. (..For det er jo der en HUND hører til…ehh?!)
Godt voksen, korpulent mann.. hoiende, skrikende og hoppende omkring for å "beskytte seg selv" og det fresende, ikke-spesielt-oversosialiserte-gullet... Som for øvrig nok heller ikke var rent lite påvirket av den energien sin "herre" utstrålte.. Prøvde på en liten dialog – "Ohoi.. .alt bare bra her. Intet å være redd for.." Men måtte vel bare konstatere at jeg GARANTERT ikke rakk frem.. Visste jo nesten ikke om jeg skulle begynne å le – det hele var rett og slett for dumt! Det så rett og slett bare så altfor latterlig ut…….
INNTIL trollet begynner å sparke etter Marco.. Da måtte jeg jo enkelt, men særdels klart, forklare han hva jeg mente om den saken og be han skjerpe seg. Men, neida- gubben ble bare enda mer aggressiv ; skjelt og smalt - og for meg fortonet han seg etter hvert som intet annet enn truende/aggressiv overfor oss. Ettersom jeg har jobbet flere år i vekterbransjen har jeg vel "vært ute ei vinternatt" før – så jeg er vel heller ikke spesielt lettskremt av meg. Men det går ei grense… Noe selvsagt også Marco fikk med seg, hvorpå han stilte seg opp mellom oss for så å gi klar melding om at dette ville han ikke ha noe av.. Må si jeg ble litt overrasket over at småen tok saken "i egne hender"; han viser seg jo i så måte å inneha en viss porsjon mot... Det skulle altså en vill mann på skogen til for at jeg fikk sett litt av "forsvaret" i bikkja.. Og "vill mann på skogen" fikk dermed også fart på ræva nedover bakkene.. Hah!

Vel, jeg har forståelse for at folk kan ha fobi for større raser –( eller muligens et noe overutviklet beskyttelsesinstinkt ); men når eier tar ansvar og hund ikke plager vedkommende – vel da kan jo ikke akkurat JEG få gjort så mye med det; annet enn å avvæpnende prøve smile og vise at jeg faktisk tar ansvar. Som regel holder også det – og vedkommende pleier oftest å hilse blidt igjen og rusle videre på sin vei. Det er vel hva man må betegne som normal adferd.. Dette var vel alt annet enn… og må vel heldigvis sies å være en opplevelse av de sjeldne forunt.
Det er i så måte kanskje ikke bare våre hunder som trenger miljøtrenes......?! Dessuten; veldig fint om godt voksen, korpulent mann i treningstøy også kan ivareta sitt ansvar overfor sitt eget dyr og miljøtrene også sin egen hund… Ingenting forarger meg mer enn hundeeiere som fornekter seg ansvaret for både å trene så vel som å miljøtrene små raser....nettopp fordi de er små! Vi forplikter oss som hundeeier - stor såvel som liten rase! ARGH!!

Dette er julekortet jeg vurderer stappe i postkassa til gubben. (For ordens skyld: det er en OVERIVRIG og GLAD Marco som har fått på arbeidssele og skal ut og gå på spor vi ser.) Men ja; her SER han virkelig halvgal ut her han bjeffer i vei mot blitzen…!

Og CD’n som medfølger kan vel bli intet annet enn denne:


"Can I Play with Madness" : Iron Maiden, 1988

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin