Hva i himmelens navn skal en finne på når klokka er fem på morran en midtsommernatt og alle sover...? Jo, man fotograferer..om man nå enn ikke er den beste fotograf i verden, hehe.... (I det minste står et noe bedre kamera på ønskelisten - så kanskje det fins håp.....?)
Vakre Vinjevatn...ser litt av stranda nederst til venstre i bildet.
Vel, dette var vel egentlig en solnedgang - tatt i går. Endelig litt fint vær!
Bilde fra Nord-Norge en midtsommersnatt...
Her vi bor.. Her er vi ofte og padler om sommern....Natten...har i årevis vært en slags følgesvenn på godt og vondt. Stillheten som senker seg over byen og verden som på mange måter står stille har jeg etterhvert prøvd å finne avkobling i...selv om det på mange måter også har fortont seg som en slags fortvilelse.
Ikke fordi jeg ikke liker stillhet og ro og den kreative siden av meg som til tider har en fryktelig tendens til å dukke opp da jeg helst burde vært nedgravd under dyna og fått meg den nattesøvnen og hvilen folk flest nyter. Snarere har det vært fordi det aldri har vært et valg jeg selv har vært noen herre over...
Livet mitt har bare alltid vært sånn..så lenge jeg kan huske. Lenge trodde jeg det bare "skulle være sånn", at det var noe jeg selv ikke gjorde "riktig" siden jeg ikke greidde falle til ro. Jeg minnes fremdeles hvordan jeg allerede som lita jente aaaldri var riktig motivert for å sove klokka ni... ("hvem unge er ikke det..")og ofte ble liggende våken. Dagen etter orket jeg foståelig nok knapt stå opp og gni søvnen ut av de søvndrukne øya mine - mens mamma ofte halte meg opp av senga for å gre det lange håret mitt...før jeg igjen resignerte til stresslessen i stua hvorpå jeg krølla meg sammen, slokna og tøyde tida før jeg måtte finne frem ranselen og ta fatt på skoleveien....
Og skoleveien den ble lang den... Riktignok klarte jeg meg bra, det var vel derfor jeg aldri heller fikk noen spørsmål eller noen form for hjelp. Ei heller den første gangen jeg som 16åring trådte opp på legekontoret og forsiktig klynket at jeg ikke greidde sove på de "sosialt aksepterte tider".... Etter mange nok år på den veien (ca 20 år vil jeg tro)og langt uti arbeidslivet fikk jeg da endelig hjelp og jeg fikk en diagnose på det hele. Insomni, svært alvorlig grad av Forsinket søvnfase syndrom.(Delayed Sleep Phase Syndrome) og noen tendenser til Narkolepsi. Så altfor mange år som gikk bort i søvnsuppa; ei fortvila jente som til tider var totalt utslitt; den nagende vissheten om timene hun burde ligget å sove og nok en ny dag som stod for døra - som oftest knapt en times tid etter at jeg engang hadde rukket å få blund på øya. Dager og uker, måneder og år gikk hen på den måten. Det hele føltes rimelig umenneskelig - og det fortoner seg slett ikke som noen bombe at nettopp søvrestriksjon blir brukt som torturmiddel i krig! Jeg skjønner at det funker!
Når jeg nå ser tilbake på det hele skjønner jeg ikke hvordan jeg holdt ut; utrettelig stahet og egenvilje (som seg hør og bør av en som er født i tyrens tegn) er vel det nærmeste jeg kommer svaret... Så tvert i mot det synet samfunnet har på oss som er "B" (...og mer enn det). Vi er jo "late" vi som ikke begynner dagen før kl 10-11..til tross for at vi UNEKTELIG var de som fikk med oss soloppgangen...... Og til sist og slutt det faktum at man dog ikke hadde så mange valg...det er slik samfunnet er lagt opp...og slik vil det alltid være om ikke noe revolusjonerende skjer....
For hvem er det egentlig blandt denne "A-menneske-mafia-ligaen" som har bestemt at dagen på død og liv skal begynne kl 08 om morran? Og at den beste tida er før lunsj - før kurven på dagens form tar en drastisk nedadstigende vending for så å kulminere i nullpunktet (senga) sånn ca ved ti-halv elleve tiden om kvelden allerede? (Og gjerne også inkludert en lengre etappe på sofaen rundt 17tida...for å i det hele tatt ha krefter til å fordøye Kveldsnyhetene..)
Kan ikke snart vi B'ere (..og godt mulig en C'er) forene oss, ta over kontrollen og forlange at ingen - jeg gjentar absolutt iiiingen -legger seg før sånn ca 04 om morran? Det hadde jo vært utrolig festlig! :-) Tipper det er noen A'ere der ute som sku gnidd seg bra i øya for å rekke soloppgangen.... Jeg tror nok enkelte innenfor denne sjangeren nok hadde tenkt seg om både en og to og ti ganger neste gang de antydet at noen var morgentrette da, ja.......
Misunnelig, jeg? :-) ....Jo møyligen... Livet må jo unektelig fortone seg adskillig lettere når en er en av de inkluderte.. Samfunnet er jo tross alt lagt opp deretter... Ingen ser jo heller dessuten rart på en; nevertheless om en bare har ligget å snorket i tre timer. Det viktigste er jo at en kommer seg opp innenfor de snevre rammene som er ment for "the lucky winner"...;-)
"Dream On" :Aerosmith , 1973
Ikke fordi jeg ikke liker stillhet og ro og den kreative siden av meg som til tider har en fryktelig tendens til å dukke opp da jeg helst burde vært nedgravd under dyna og fått meg den nattesøvnen og hvilen folk flest nyter. Snarere har det vært fordi det aldri har vært et valg jeg selv har vært noen herre over...
Livet mitt har bare alltid vært sånn..så lenge jeg kan huske. Lenge trodde jeg det bare "skulle være sånn", at det var noe jeg selv ikke gjorde "riktig" siden jeg ikke greidde falle til ro. Jeg minnes fremdeles hvordan jeg allerede som lita jente aaaldri var riktig motivert for å sove klokka ni... ("hvem unge er ikke det..")og ofte ble liggende våken. Dagen etter orket jeg foståelig nok knapt stå opp og gni søvnen ut av de søvndrukne øya mine - mens mamma ofte halte meg opp av senga for å gre det lange håret mitt...før jeg igjen resignerte til stresslessen i stua hvorpå jeg krølla meg sammen, slokna og tøyde tida før jeg måtte finne frem ranselen og ta fatt på skoleveien....
Og skoleveien den ble lang den... Riktignok klarte jeg meg bra, det var vel derfor jeg aldri heller fikk noen spørsmål eller noen form for hjelp. Ei heller den første gangen jeg som 16åring trådte opp på legekontoret og forsiktig klynket at jeg ikke greidde sove på de "sosialt aksepterte tider".... Etter mange nok år på den veien (ca 20 år vil jeg tro)og langt uti arbeidslivet fikk jeg da endelig hjelp og jeg fikk en diagnose på det hele. Insomni, svært alvorlig grad av Forsinket søvnfase syndrom.(Delayed Sleep Phase Syndrome) og noen tendenser til Narkolepsi. Så altfor mange år som gikk bort i søvnsuppa; ei fortvila jente som til tider var totalt utslitt; den nagende vissheten om timene hun burde ligget å sove og nok en ny dag som stod for døra - som oftest knapt en times tid etter at jeg engang hadde rukket å få blund på øya. Dager og uker, måneder og år gikk hen på den måten. Det hele føltes rimelig umenneskelig - og det fortoner seg slett ikke som noen bombe at nettopp søvrestriksjon blir brukt som torturmiddel i krig! Jeg skjønner at det funker!
Når jeg nå ser tilbake på det hele skjønner jeg ikke hvordan jeg holdt ut; utrettelig stahet og egenvilje (som seg hør og bør av en som er født i tyrens tegn) er vel det nærmeste jeg kommer svaret... Så tvert i mot det synet samfunnet har på oss som er "B" (...og mer enn det). Vi er jo "late" vi som ikke begynner dagen før kl 10-11..til tross for at vi UNEKTELIG var de som fikk med oss soloppgangen...... Og til sist og slutt det faktum at man dog ikke hadde så mange valg...det er slik samfunnet er lagt opp...og slik vil det alltid være om ikke noe revolusjonerende skjer....
For hvem er det egentlig blandt denne "A-menneske-mafia-ligaen" som har bestemt at dagen på død og liv skal begynne kl 08 om morran? Og at den beste tida er før lunsj - før kurven på dagens form tar en drastisk nedadstigende vending for så å kulminere i nullpunktet (senga) sånn ca ved ti-halv elleve tiden om kvelden allerede? (Og gjerne også inkludert en lengre etappe på sofaen rundt 17tida...for å i det hele tatt ha krefter til å fordøye Kveldsnyhetene..)
Kan ikke snart vi B'ere (..og godt mulig en C'er) forene oss, ta over kontrollen og forlange at ingen - jeg gjentar absolutt iiiingen -legger seg før sånn ca 04 om morran? Det hadde jo vært utrolig festlig! :-) Tipper det er noen A'ere der ute som sku gnidd seg bra i øya for å rekke soloppgangen.... Jeg tror nok enkelte innenfor denne sjangeren nok hadde tenkt seg om både en og to og ti ganger neste gang de antydet at noen var morgentrette da, ja.......
Misunnelig, jeg? :-) ....Jo møyligen... Livet må jo unektelig fortone seg adskillig lettere når en er en av de inkluderte.. Samfunnet er jo tross alt lagt opp deretter... Ingen ser jo heller dessuten rart på en; nevertheless om en bare har ligget å snorket i tre timer. Det viktigste er jo at en kommer seg opp innenfor de snevre rammene som er ment for "the lucky winner"...;-)
"Dream On" :Aerosmith , 1973
